12 dagers utfordring

Trenger du et lite spark bak for å komme deg i gang med trening?

Har du 20min til overs? Ja, det tror jeg de fleste mennesker har om de virkelig ønsker det.

Da kan jeg faktisk anbefale dere noe genialt. Silje Mariela har kommet med en helt gratis utfordring, og jeg har allerede testet ut første økt, resultatet var at jeg ble gjennomsvett. Det tok som sagt bare 20min men det var virkelig en god økt.

Påmelding finner du her!

Det er ingen binding, ingen kostnad. Det er kun moro og ment som et spark bak til oss alle som ønsker å trene gode økter nå i sommer.

Håper alle joiner!

Jeg er gravid, så jeg tilpasser jo pausene mine litt etter dagsform. Men jeg fikk inn 6 gode runder, og er fornøyd med det!
Så dette er noe alle kan bli med på, uansett alder og form.

Vær ærlig med deg selv

Jeg har hørt mye opp gjennom årene, og en kjent greie er at veldig mange lyver for seg selv.

Jeg har hørt svært overvektige mennesker fortelle at de glemte å spise frokost før skole/jobb, samtidig som jeg observerte samme person hive i seg ostehorn og cola samme morgen.

Jeg har hørt tydelige spiseforstyrrelsde jenter unnskylde sitt kontrollerte matinntak med #fitness og #livsstil.

Jeg har selv tidligere skjult mine daværende problemer med mat bak evigvarende fitnessdietter og mål om konkurranse.

Poenget mitt her er at dersom man ikke er ærlig med oss selv så får man heller ikke gjort noe med problemet. Man er avhengig av å innse at man har et problem før man kan gjøre noe med det.

Det hjelper ikke at alle andre rundt ser  at man har et problem, men de rundt kan kanskje i bestefall få en selv til å reflektere en gang eller to over egen situasjon.

Jeg kunne fremdeles levd med et anstrengt forhold til mat og skjult det med at det er sunn livsstil og #fitness. Men for meg gikk det opp et lys om at dette ikke var slik jeg ønsket å leve livet. For meg er ikke det sunnhet å stadig kontrollere alt man putter i munnen. Jeg mener at jeg fint klarer å ta sunne valg uten å kontrollere alt. Jeg vil jo fremdeles ta vare på kroppen min og leve sunt og aktivt, men det må ikke være enten eller. 

Så mitt budskap er; vær ærlig med deg selv. Prøver du å fortelle noe annet enn sannheten så er det kun deg selv du lurer, og det er deg selv det går utover.

Endelig

Etter mange uker med litt sånn halvveis planlagte treningsøkter klarte jeg i helgen å gjennomføre en økt som var planlagt og tatt ut fra treningsprogrammet StrongHer. Det var en utrolig deilig følelse å klare å gjennomføre en hel økt, akkurat som tidligere. Greit nok at styrken ikke var helt som den pleier, og at pausene måtte mangedobles, men jeg gjennomførte. Etter en slik vellykket økt ble det selvfølgelig treningsverk fra en annen verden. Det kjennes at man har vært borte fra harde økter en stund.



Jeg kjenner at magen vokser men merker det foreløpig ikke på klærne mine. Jeg føler meg energisk og våken frem til ettermiddag/kveld, da kapitulerer jeg på sofaen med en god bok.

Jeg har vært flink å lage hjemmelaget mat i det siste, men vi har også vært noen turer hos Isushi. Jeg holder meg unna rå tunfisk, utenom det er det trygt for gravide å spise sushi. Jeg har spist mye kokt reke i sushien min, det er veldig godt.



Jeg har spist mye sushi gjennom årene, og Isushi er der jeg får best sushi, alltid. De har utrolig bra utvalg, god service og nydelig mat.




Ellers er det lite nytt. Har vært hos jordmor i dag, hørt på hjertelyden til den lille. Og fått beskjed om å huske å ta Omega 3 tilskudd.


 

Ellers kan jeg tipse om å følge team_bootygirls på snapchat. Jeg snapper hver mandag, og ellers i uken er det mange andre spreke og inspirerende jenter som snapper. Felles for oss alle er at vi følger program fra Silje Mariela.

 

 

 

//Inneholder sponset produkt//

Tidligere anorektiker, nå gravid?

Dette er et tema jeg har funnet svært lite om. Jeg leser sjelden om hvordan dette med graviditet oppleves for jenter som tidligere har slitt med kropp og mat. Derfor tenkte jeg at dette kunne bli noe jeg kunne skrive om.

Det er som dere vet, ca 13 år siden jeg var syk med anoreksia, og som jeg skrev her så fryktet jeg at jeg hadde ødelagt kroppen min og ikke kunne bli gravid. Dette var heldigvis feil.

For kanskje 5 år siden kunne jeg ikke forestille meg å skulle være gravid. Det eneste jeg så for meg var stor mage, strekkmerker, økende kroppsvekt osv. Hjernen min var totalt opphengt i dette, og jeg ble dårlig og kvalm av tanken. 

Heldigvis har dette endret seg med tiden. Jeg har med tiden heldigvis endret fokus, og det å skape en familie har blitt viktigere enn kroppsfokuset. Men det vil jo ikke si at jeg ikke bryr meg om kropp og utseende, det tror jeg vi alle gjør i større eller mindre grad, men det har blitt mindre viktig.

Som jeg skrev her, hadde jeg jo en forestilling om hvordan et svangerskap skulle bli, og jeg skulle jo opprettholde en sunn og aktiv livsstil. Men etterhvert som jeg skjønte at magebeboeren krevde sitt, så måtte jeg regulere meg. Det var litt tøft i starten, men det tok ikke lang tid før dette også var akseptert fra min side. Det handler ikke lengre om meg, min lyst og mitt behov. Det handler mer om hormoner og alt som skjer under et svangerskap. Det handler ikke om lav fett%, rumpetrening eller svulmende blodårer, det handler om min og magebeboerens helse og velvære. 

Jeg hadde faktisk aldri trodd jeg skulle si det, men foreløpig elsker jeg å være gravid. jeg gleder meg til magen virkelig kommer frem, og jeg gleder meg til hele prosessen. Jeg er ikke redd for at kroppen min skal endre seg, det er naturlig og utrolig fint. 

Jeg tror at en redsel og frykt for endringer av kroppen er helt naturlig, og jeg vet at jeg ikke har vært den eneste som har tenkt disse tankene i forkant av en graviditet, men når det skjedde så var det som at alt bare falt på plass. Selvfølgelig skal lille magebeboer få alt den trenger og behøver, jeg skal ikke være vanskelig. 

Jeg tror at det er nå jeg virkelig får brukt for alle timene jeg har trent. Jeg tror at en sterk og sunn kropp gjør svangerskapet enklere og bedre. Jeg kjenner meg fysisk og mentalt forberedt. Jeg vet det er en lang prosess, jeg vet det er mange utfordringer som venter, men jeg ville ikke byttet det ut mot noe i hele verden.



 

 

Kan man bli 100% frisk fra en spiseforstyrrelse?

Jeg har alltid lest at man ikke kan bli 100% frisk fra en spiseforstyrrelse. Jeg har lest og lært at den alltid vil ligge i hodet, en eller annen plass. JEg har alltid trodd på dette. Jeg har tenkt at jeg må leve med å alltid være litt forstyrret når det kommer til mat.

Men nå er jeg uenig. Jeg er faktisk sterkt uenig.

Jeg ser på meg selv som 100% fri. 

Jeg ser meg rundt, og jeg ser at jeg er fri. Det finnes ingen celle i kroppen min som tenker vonde tanker om mat. Jeg vet jo hva som er sunt, hva som er mindre sunt og hva kroppen liker best. Likevel kan jeg ta valg basert på hva jeg har lyst på, når jeg har lyst på det. Jeg spiser etter sult. Jeg kan når som helst bli med på spontane ting, uavhengig om det er mat involvert eller ikke. Jeg er aldri bekymret for hva som blir servert, jeg spiser det jeg får uansett. Jeg kan trene, jeg kan ha treningsfri - men jeg regulerer ikke maten uansett. Jeg spiser ikke det samme hver dag, jeg tenker ikke på kcal og jeg lat ikke matinntaket mitt avgjøre hvor vellykket dagen min har vært. Jeg ofrer svært lite tid og tanker til mat, når jeg er sulten tenker jeg på hva jeg skal spise - that`s it.

Jeg trener når jeg har lyst, jeg spiser når jeg er sulten, jeg sover når jeg er trøtt. Så enkelt, men likevel vet jeg at veldig mange kompliserer dette. JA det tar tid å innarbeide seg gode rutiner og vaner, det tar tid å komme seg fra en spiseforstyrrelse til en normalt fungerende hverdag. Men det går an!

Jeg ønsker å gi andre et håp! Jeg ønsker å vise at det går an. Det går an å bli frisk, helt frisk!



Det krever innsats. Det krever at du kjemper deg gjennom de vonde og tøffe dagene, for til slutt vil det bli en haug av gode og fine dager.

En dag uten trening er likevel fylt med mening

I går var den store dagen, den dagen i året hvor man blir ett år eldre. Den dagen man faktisk tenker over hvor fort tiden går og hvor mye man har gjort og ikke har gjort det siste året. 

I går var en veldig fin dag, og helt uten trening. Det med at en dag uten trening er en dag uten mening er helt idiotisk spør du meg. Det finnes så utrolig mye annet meningsfullt man kan gjøre ila en dag enn å trene. Det er mye mer i livet enn som så.

I går fikk jeg shoppet. Det er jo meningsfullt! Min kjære ba meg shoppe min egen bursdagsgave, så da ble det X antall nye kjoler, topper, sportstopper, og ny bukse. Jeg elsker å shoppe, spesielt på salg, da får man jo så mye mer for pengene.



Jeg tenker litt som så at når noe nytt kommer inn i skapet, så må noe gammelt ut. Så jeg ryddet i klesskapet og gav 2 poser med klær til Fretex.

 

Jeg fikk også velge bursdagsmiddag, og da falt valget på Egon Fajitas. Det er så digg. Nok en gang, veldig meningsfull dag, selv uten trening!



Deretter var det tid for bordtennisturnering med lillebror. Han hadde også kjøpt en veldig søt gave til meg, som blir enda søtere når gravidemagen blir stor. 



Bordtennisturnering er alltid moro. Jeg kan bare ikke få sagt det nok; livet er så mye mer enn trening og kosthold. La hodet og kroppen få fri, gjør andre ting. Ikke stress med å måtte trene.

Helt ærlig så tenker jeg ikke over at jeg ikke trener innimellom, det skjer helt naturlig. 



Så alt i alt var dette en kjempefin dag med veldig mye mening, uten trening men med gode opplevelser og minner med fine mennesker. Det er det som betyr noe <3

Kom deg ut av boblen din

Det er faktisk slik at det er ikke sunt å bare spise sunt. Det er ikke sunt å presse kroppen til det maksimale, hele tiden. Det er ikke bra for hodet å ikke få pause fra det evige jaget etter lav fett%, mer muskelmasse osv. Det er faktisk ikke sånn at jo mer fokus og dedikasjon, jo bedre. Kroppen overlever på de merkeligste måter, men det er hodet jeg er bekymret for her.

Om livet består utelukkende av trening, kcal, muskler, fitnessfolk på sosiale medier, treningsfilmer på youtube, blodårer og sixpack - hvilket liv er det? Hvor blir det av spontaniteten, det å kunne nyte lange sommerkvelder med gode venner og mye latter, det å kunne reise rundt i verden, oppleve ting utenfor gymmet og de strenge rutinene? Hvor blir det av livet?

Er det verd å ofre livet for å ha synlige blodårer? Vel, min mening er nei og jeg er veldig fornøyd med den meningen. Før var jeg villig til å ofre det meste for lavere fett% og mer muskler, men det var helt til jeg forstod at jeg ofret så utrolig mye annet i livet som ikke var verd å ofre. Men det er vanskelig å se selv. Det er vanskelig for en person å se hvor mye man ofrer, rett og slett fordi man ofte er fanget i en egen boble. En slik boble blir ofte veldig komfortabel etter en stund, og alt utenfor blir nesten litt skummelt. Men vi har vel alle hørt at det er utenfor komfortsonen de beste tingene skjer, og det er helt sant.

Det er skummelt å skulle bryte ut av en slik boble, ofte må man ha hjelp fra noen utenfor. Det er ikke gjort i en fei, men det er verd det til slutt. 

Kjenner du at fokuset på trening, kropp, muskler og blodårer opptar store deler av hjerneaktiviteten din? Kjenner du at dette fokuset går utover andre ting i livet? Klarer du ikke å løsrive deg fra planene du selv har laget for deg selv mtp kost og trening? Svarer du nei om noen spør om et spontant restaurantbesøk? 

Tenk over disse spørsmålene, og tenk over om du kunne trengt en liten dytt ut av boblen din. Ja, det er skummelt, men det er verd det!



 

 

Det var jo ikke sånn det skulle bli

Det var det jeg tenkte da jeg ca i uke8 ikke orket å gjennomføre mer enn 15min på trening.

Jeg hadde jo sett for meg hvordan jeg skulle være som gravid. Jeg hadde sett for meg å trene masse, spise sunt og generelt være veldig sprek. Men jeg hadde ikke sett for meg at kroppen skulle selv kjøre sitt eget løp, og at den lille bønnen i magen skulle påvirke meg så mye. Men hva visste jeg, jeg hadde jo aldri vært gravid før. 

Som tidligere nevnt har morgenene og formiddagene vært best for meg så langt i svangerskapet, og det tok litt tid før jeg fikk innarbeidet nye rutiner ifht trening og mat. Det krever mye å lytte 100% til kroppen. Jeg prøvde meg ofte på trening, kun for å opprettholde rutinen om å dra på trening, men etter gjentatte ganger med blodtrykksfall, svimmelhet, kvalme og ekstrem høy puls, måtte jeg ofte gi meg etter 10-15min. Det var jo helt ok, men det var ikke slik jeg hadde sett for meg at det skulle bli. Heldigvis er jeg reflektert, jeg tenkte som så at kroppen skulle få den tiden den trengte. Jeg lå mye på sofaen, men etterhvert begynte jeg å tilpasse meg den nye tilværelsen. Jeg lyttet til hva kroppen trengte, både når det kom til aktivitet og mat. Mat jeg aldri hadde hatt lyst på tidligere, fikk jeg plutselig lyst på, og omvendt. Jeg lyttet til kroppen uansett. Men jeg husker jeg tenkte for meg selv at "det var jo ikke slik det skulle bli å være gravid.." men de tankene forsvant fort , jeg tok meg sammen og bestemte meg for å være glad og takknemlig. Jeg tror problemet mitt var at jeg ikke var helt forberedt på at kroppen skulle kjøre sitt eget løp. Jeg er vant til å kontrollere det meste, jeg er en kontrollfreak, men her måtte jeg bare gi fra meg roret.

I uke10 hadde jeg gått ned 5kg, kun pga kvalme og ekstremt lite matlyst. Det var ikke det jeg hadde sett for meg at skulle skje, men jeg har forstått at det er ganske vanlig. 

Jeg dro til syden i uke9, det var litt utfordrende mtp mat og hygiene, og jeg sovnet hver kveld klokken 21. Utenom det gikk det helt fint og jeg er ikke redd for å dra til utlandet som gravid.

Bildet over er fra ca uke9.


Nå føler jeg selv at treningen går bedre. Jeg kan trene nærmest som vanlig, men jeg blir fort sliten og får høy puls, så jeg har lengre pauser og litt kortere økter. Jeg er ikke like plaget med kvalme, men jeg sliter med blodtrykksfall, og har opplevd å nesten besvime - noe som ikke er noe moro. Jeg har fått mye hjelp fra Silje Mariela når det kommer til trening som gravid, hun kan mye om det. Det er betryggende å kunne spørre, da det er mye teorier og myter der ute, og jeg blir helt sprø av å høre på alt og alle.



Bildet over er fra uke 14.

Jeg har akseptert at dagene varierer, formen er opp og ned, og kroppen trenger mer tid på å hente seg inn. Arbeidskapasiteten min er ikke i nærheten av slik den var før graviditeten, men det er helt ok. Jeg kommer meg fremdeles opp Stoltzen, men tiden trenger vi jo ikke prate om. Jeg tilbringer mye tid på sofaen, slapper av og koser meg. Jeg er veldig fornøyd med at jeg stort sett orker å være i noe aktivitet hver dag, selv om det ikke var det jeg så for meg da jeg var uviten og ikke gravid.

Tusen takk, kjære kroppen min!

Min største frykt gjennom de siste årene er at jeg ødelagte kroppen min den perioden jeg var 15 år og hadde anoreksia. Jeg har vært fullstendig klar over at en slik alvorlig sykdom kan ødelegge mange av kroppens funksjoner, deriblant kroppens mulighet til å bli gravid. Dette er ikke noe jeg tenkte over i en alder av 15 år, men de seinere årene har dette vært noe jeg har virkelig har fryktet. 

Men heldigvis var ikke dette tilfelle, og det å se en positiv graviditetstest gjorde meg/oss både glad, redd, spent, hysterisk og alt mulig annet. 
Jeg fikk en kraftig halsbetennelse samtidig med en uteblitt mens. Så for meg var det helt umulig å se at dette var en graviditet, fordi jeg var syk og sengeliggende. Men etterhvert begynte jeg å tenke over det, og ane ugler i mosen. Så plutselig var det to streker på testen, og graviditet var et faktum. 

Det er mange tanker som dukker opp i hodet når man blir gravid, men mest av alt føler jeg på en evig takknemlighet for at kroppen min fungerer. Jeg føler meg 100% klar for å bringe et nytt liv til verden. Jeg er stolt av meg selv og min samboer som begge har kommet oss til et sted i livet der vi er trygge, ansvarsfulle, friske og oppegående voksne. Dette er starten på noe helt nytt, og i begynnelsen av 2018 skjer det.

Noe av det morsomme som har skjedd med kroppen etter jeg ble gravid er at jeg overhode ikke har lyst på pepsi max. jeg som ellers kunne drikke 2l pepsi max hver dag, er nå helt avvendt. Jeg brekker meg nesten av smaken, det er altfor søtt. 

Andre ting som har skjedd er at døgnrytmen er blitt bedre. jeg blir veldig fort trøtt på kvelden, og kan gjerne stå opp i 9-tiden om morgenen, og fungerer utmerket godt på morgenen og formiddag. Tidligere ønsket jeg helst å sove til 11-12 og var veldig trøtt på formiddagen. Nå kan jeg trene før klokken er 10. Til gjengjeld fungerer jeg ekstremt dårlig på kveldstid, men men.

En annen ting er at cravings etter smågodt er helt borte, jeg har overhode ikke lyst på det. Ikke lyst på sjokolade eller noe annet snop, annet enn is av og til, men da må det være is som enten er syrlig eller frisk, ikke sånn mektig peanøtt/karamell/sjokolade som jeg elsket tidligere.

 

Trening tenkte jeg at jeg skal skrive om i nesten innlegg. Det er klart at mye har skjedd på det området også.



 

 

Why?

Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi bor i Bergen. Jeg vet jo grunnen, så det er jo litt satt på spissen, men likevel - kom igjen da Bergen, dette sommerværet er helt håpløst.

Vi var en uke på Østlandet hos svigerfamilien min, og det var jo som å være i syden. Jeg ble nesten deprimert over tanken på regn og Bergen igjen jeg. Det er så utrolig trist



Vi gikk lange turer ute, vi var på båttur,  grillet, spiste utendørs, spilte volleyball, og vi gikk ute i sommerklær. Det var helt magisk. Jeg skulle ønske at vi kunne gjøre slike ting i Bergen også. Jeg vet at det har vært fine somrer tidligere, men det er lenge siden. Jeg savner det virkelig!


Min kjære i kul T-skjorte fra gymgrossisten.

 


 

Vi var på Farris Bad, et helt fantastisk hotell med deilig spa-avdeling. Vi storkoser oss alltid der.




Jeg lurer på om sommeren virkelig har tenkt å komme til Bergen, eller om vi må igjen rømme fra landet. 


 

 

 

 

                                                                                                                                                                                               //Reklame//

Hjemmelaget og god proteinbar

Jeg har en helt genial oppskrift på hjemmelaget proteinbar. Det er ikke få ganger i løpet av uken at min kjære spør om jeg kan lage disse til han, han "klarer det ikke selv" påstår han. Hehe! Jeg tror heller at han ønsker å bli skjemt litt bort, så det gjør jeg med glede.

De ingrediensene du trenger er egentlig kun fibersirup og proteinpulver.  Jeg har testet med flere ulike proteinpulver, og Gourmet Pro med sjokoladesmak er absolutt best. Proteinbaren får en herlig konsistens med dette pulveret.

Man varmer opp fibersirup i en kjele, og når det begynner å koke, så skrur du ned varmen, tilsetter proteinpulver og rører rundt.

Jeg pleier å tilsette peanøttsmør og peanøtter.

Try it!


                             //sponset produkter//

Trives du?

Et viktig spørsmål! 

Trives du med programmet du trener, måten du trener på, og nivået der du er?

Trivsel er en viktig faktor for oss mennesker, og hvorfor skal vi egentlig måtte gjøre ting vi ikke trives med? Når man skal velge livsstil, jobb, hobby, venner osv, så bør vi jo velge noe vi trives med, er dere ikke enige?

Likevel er det så mange som ikke trives. Det kan være med noe så enkelt som trening. Veldig mange trener noe fordi "alle andre" gjør det. Man blir lett påvirket av venner og bekjente, og man føler kanskje man må gjøre det samme. Men om hele vennegjengen trener crossfit, så er det ikke dermed sagt at du må like crossfit. Og liker du ikke treningen du driver med, ja da kan jeg garantere at det ikke blir en gøy greie for deg, og mest sannsynlig slutter du etter en liten stund, fordi du rett og slett ikke trives med det du gjør. 

Hva med å finne din greie? Det nettopp du trives med!

Om resten av vennegjengen trener styrke eller crossfit, eller turn for den saks skyld, kanskje nettopp du er mer glad i fjelltur, kanskje svømming eller yoga er din greie. Fysisk aktivitet er viktig, og jeg tenker at det viktigste er å finne noe man trives med, noe man mestrer og føler seg komfortabel med, da vil man også kunne opprettholde motivasjonen og intensiteten lengre. Det er så utrolig mye enklere å komme seg ut av døren på vei til trening dersom man trives med treningen man gjør. Dette gjelder så klart alle andre ting i livet også. Det er enklere å komme seg på jobb dersom man trives med jobben sin, osv.

Det er lov å kjenne etter, det er lov å tenke selv!



 

 

Når du tror du har kontroll

Jeg har selv vært der. 

Det første man tenker på når man våkner er hva man skal spise i løpet av dagen, når man skal trene, og hvordan man ser ut. Man står lenge og ser seg i speilet, gransker hver cm av kroppen. Kanskje har noe forandret seg i forhold til hvordan man så ut på samme tidspunkt i går? Det siste man tenkte på før man la seg var om dagen hadde vært "vellykket nok" når det kom til kosthold og trening. Kunne man si seg fornøyd med dagens innsats?

Det å skulle bruke så utrolig mye tid og energi på kropp, trening og kosthold er ufattelig slitsomt. Man ser det kanskje ikke alltid selv heller, for man er så oppslukt i det, og for en selv er jo dette "normalt" og "vanlig hverdag". Når man lever med disse tankene, så føler man at man har kontroll. Alt kontrolleres til hver minste detalj. Men skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Man har NULL kontroll! Det er kontrollbehovet, det uendelige jaget og strenge regimet som har kontrollen. Man føler at man har kontroll fordi man kontrollerer matinntaket og treningsmengden, men hvor kontroll har man egentlig når man ikke kan være fri? Når man ikke kan gjøre spontane ting med venner, ikke gå i familiebesøk og spise det som blir servert, ikke bestille en takeaway pizza en søndag med kjæresten osv, da har man ikke mye kontroll!

Veldig ofte tenker jeg over hvor lykkelig jeg er, og hvor fornøyd jeg er med egen innsats når det kommer til det mentale. Jeg er fri! Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil, når jeg selv vil det. Det er jeg som bestemmer over meg selv, ikke tvangstanker og kontrollbehov. Jeg har overhode ikke peiling på hvor mange kcal jeg spiser, jeg trener når jeg har lyst og kjenner at kroppen er klar. Jeg kan være spontan! Får jeg en invitasjon i dag på hva som helst, så stiller jeg så sant jeg ikke har andre avtaler, og da mener jeg ikke avtale som i trening. 

Jeg vet ikke hvordan det skjedde. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke orket å leve etter en plan. Jeg sluttet med planlegging, jeg begynte å bruke mindre tid foran speilet, jeg begynte å kjenne etter når jeg var sulten, når jeg var mett. Jeg begynte å kjenne etter hva som gjorde meg glad og lykkelig. Og etter litt tid så begynte dette å bli en rutine og vane for meg. 

Plutselig ble livet annerledes. Jeg slappet mer av i både hodet og kropp. Jeg kunne kose meg med det jeg vil, uten dårlig samvittighet for at jeg burde spist mer sånn, og mindre sånn. Jeg kunne plutselig prioritere andre ting foran trening, uten dårlig samvittighet for at jeg burde ha trent mer.

Det er jo for pokker jeg som bestemmer over meg selv!

Siden sist

Hei alle sammen! 

Jeg tok med visst tidlig sommerferie fra blogg jeg. Men jeg føler jeg brenner inne med mye jeg vil ha ut, så da er blogg et fantastisk redskap. Men først skal jeg ta å oppdatere dere litt. 

Hva har liksom skjedd siden sist?

Jo, jeg har vært på Rhodos en tur. En skikkelig koselig tur med min lillesøster. Det ble absolutt ikke mye trening, men det er helt greit. Jeg lagde meg en økt med strikk den siste dagen da rastløsheten tok over. Økten var inspirert av FunkyGine faktisk. 







Da jeg kom hjem ventet en pakke fra sponsoren min Gymgrossisten.no og jeg fikk smake de beste proteinbarene jeg har smakt. Jeg er veldig glad i skumbanan da, sånn deilig myk bananskum som er trukket med sjokolade. Og disse smakte helt likt.

 

Klær fikk jeg også. Helt sømløse, og utrolig deilig å ha på. Finnes her!



 

Jeg er heldig som er ambassadør for Gymgrossisten, virkelig. Det er det stedet jeg har handlet mest opp gjennom årene, lenge før jeg fikk tilbud om å bli ambassadør også. Min kjære samboer er også veldig glad i Gymgrossisten, og bestilte seg nylig en pakke med alle sine favoritter.



 

På treningsfronten går det mest i bootybuilding. men enkelte dager blir det fullkropp. Jeg varierer rett og slett en god del. Jeg leser og lærer mye fra Silje Mariela, det er så gøy å lære seg nye ting, særlig om kroppen vår, hormoner og trening. Hormoner spiller en enorm rolle i livet vårt, og påvirker trening mer enn man kanskje skulle tro. Les mer på bloggen til Silje her.

Nå er jeg klar for sommer og forhåpentligvis sol, med gode venner, familie og kjæresten.

Og dersom du har lyst å se hvordan jeg lager sukkerfri proteinbar med fibersirup, så legg meg til på instagram @kristinaskarpenes, og sjekk ut storyen min. Der lager jeg proteinbar med 3 enkle produkter.

Da ønsker jeg dere en kjempefin uke videre, snart helg jo! 

Og, jeg lover å komme tilbake veldig snart med interessante innlegg som forhåpentligvis er gøy og/eller lærerik for dere å lese.

Blogges!

 

//Sponset produkter//

Det kunne vært meg

Det er ikke ofte jeg reflekterer over min egen fortid, men noen ganger tenker jeg over hvor heldig jeg var som var/er utstyrt med en god porsjon viljestyrke. Viljestyrke er alltid godt å ha, men særlig god var den å ha når dødsangsten rammet meg som en tornado i 2005. 

Jeg kunne ha vært en av de mange som dør av spiseforstyrrelser. Jeg kunne også blitt en av de som stadig får tilbakefall og trenger psykiatrisk hjelp resten av livet. Jeg hadde valget, og jeg valgte livet. Det ble mange tårer og harde kamper, men alt var verd det til slutt. 

Noen ganger får jeg behov for å sammenligne livet mitt, nå og da. Jeg ser hvor og hvem jeg var da, og hvor og hvem jeg er nå. Da blir jeg alltid stolt av meg selv. Jeg har oppnådd mye! Jeg har vokst både fysisk og psykisk. Jeg er på et helt annet sted nå enn da, heldigvis, det kan ikke sammenlignes en gang. 

 

Men det er viktig for meg å minne meg selv på av og til at det kunne vært meg som gikk en helt annet vei i livet, men jeg valgte uten tvil den riktige veien!
 

Påske og trening

Jeg holder treningen stort sett gående hele året, uansett. Påske, sommerferie, romjul, trening blir alltid prioritert. Grunnen til dette er at jeg elsker å trene. Jeg har ikke lyst å ta fri fra noe jeg elsker. For meg er trening en god vane.

Her en dag fikk jeg bestilt en pakke med godsaker til påske. Pakken inneholdt blant annet Goodlife proteinbarer til min kjære, dette er favoritten hans og det hjelper han til å holde seg unna vanlig godteri. Han har vært så utrolig flink i det siste, og han har gått ned mange kilo. Så da var disse barene virkelig på sin plass.

Jeg bestilte meg Greens. Jeg er skikkelig dårlig på å innta mye grønnsaker, og spirulina er jeg nesten tom for. Vanligvis smaker greens motbydelig, men denne smakte citrus og var faktisk god! Til og med min kjære drikker denne nå, og han er ekstremt kresen.

Selv om jeg er ambassadør for Gymgrossisten.nobestiller og betaler jeg ofte mine egne pakker med de tingene jeg liker og har lyst på. For meg er gymgrossisten den nettbutikken som har alt jeg trenger av klær, tilbehør og tilskudd til treningen min. Jeg har handlet der lenge jeg har trent, og kommer alltid til å fortsette med det.

Jeg er slik som får litt ekstra motivasjon når jeg trener i nye treningsklær. Og jeg bestilte meg også en ny tights. Herregud den er jeg virkelig fornøyd med. Den var helt nydelig og kjempegod å ha på. Jeg skal virkelig ha denne i blå også for å si det sånn

Ellers, så driver jeg med nedtelling til ferie. Ikke påskeferie, men sånn type "etter påskeferie-ferie". Det blir en uke på Mallorca med min kjære, noe vi ser virkelig frem til.

Frem til da er det full rulle!




                        

Står du på startstreken?

Vi er alle forskjellige. Noen har trent hele livet, mens andre har lyst å begynne her og nå. For mange er det et stort steg å ta, og veldig mange blir skremt av tanken å skulle melde seg inn på et treningssenter. Grunnen til at mange blir skremt av dette er ofte at de ikke føler seg i god nok form, eller at de føler at andre vil se på de dersom de gjør noe feil. Usikkerhet er en ekkel følelse. 

Jeg har full forståelse for dette, men jeg vil bare si at de som trener på treningsstudioet har ofte mer enn nok med seg selv. For min del synes jeg det er utrolig flott at mennesker i alle aldre og former trener på treningsstudioet der jeg trener. Her en dag kom det inn en mann som satt i rullestol, helt uten språk og lite motorikk. Men denne mannen lo og smilte da min samboer tullet litt med han, og jeg ble meget imponert da denne mannen tok tak i kabeltrekket og trente flies. Da kjente jeg at jeg at jeg ble utrolig stolt på hans vegne. 

Men over til det jeg skulle prate om. Det var at dersom du står på startstreken nå og ikke vet helt hvordan du skal begynne, ta deg en tur utendørs. Jeg kan anbefale å løpe, hoppe, jogge, hinke - hva som helst, bare det er bevegelse. Det er et bra sted å begynne. Dersom du har strikk tilgjengelig, så kan du trene masse gode øvelser med det. Utendørs trening er helt topp nå når det er vår, jeg gjør det selv, selv om jeg er medlem på treningssenter.




 

Det er så mange gode alternativer utendørs. Finn deg en fotballbane feks, der kan du trene alt fra knebøy, pushups, spensthopp, burpees, sprint, baklengs jogg, sidesteg, monsterwalk. Dette er bare et lite utvalg av det du kan gjøre, og alt hjelper for å komme i gang.

Kanskje det er lettere å komme over kneiken dersom man begynner rolig med utendørstrening før man tar steget inn på treningsstudioet. Dette sier jeg ikke fordi jeg mener at treningsstudioet er noe som er skummelt og farlig, overhode ikke. Men jeg vet mange gruer seg til det og synes det er litt skummelt. Da kan løsningen være å trene litt på egenhånd først.

Lykke til!


OFF THE HOOK

 

 

 

 

 

 

 

//Sponset produkt//

 

Det finnes så utrolig mange ulike mennesker der ute..

..så å skule gi kun en type råd vil derfor kunne skade en ene og hjelpe den andre.

Det er en av de tingene som er vanskelig med å drive blogg eller skrive offentlige innlegg. Det kryr av ulike mennesker, ulike problemstillinger og ulik evne til å oppfatte og reflektere over det de leser. Noen er unge, noen er gamle. Noen er syke og andre er friske. Noen er alt for aktive mens andre er for inaktive.

Jeg føler ofte jeg vil komme med tips som "det er ikke så nøye, kos deg på sofaen og spis smågodt med god samvittighet" men så kommer jeg på at halvparten av de som leser dette kanskje sliter med å nettopp kvitte seg med suget etter godteri, og de trenger motivasjon til å komme seg opp av sofaen. Så har du andre halvparten av de som leser dette, de sliter kanskje med et ekstremt jag etter å prestere perfekt, trener altfor mye og sulter seg gjerne flere dager i uken. Det er jo den siste målgruppen jeg vil at skal lese akkurat det innlegget mitt, men jeg kan jo ikke sortere ut lesere etter hva jeg skriver om. Den andre gruppen har jo godt av å lese motiverende treningstips om hvordan å bli mer aktiv, og få inspirasjon til sunne oppskrifter, men det vil jeg skåne de andre for, de som sliter med nettopp det å skulle spise normal og kanskje til og med litt usunn mat for å få hodet på plass.

Som dere sikkert skjønner så føler jeg et visst ansvar for de som leser, det gjelder både her og på instagrammen min @kristinaskarpenes. Jeg føler jeg vil nå ut til alle målgruppene, jeg ønsker å inspirere alle, både unge og eldre, friske og syke, spreke og late. Det er håp for alle! Men jeg kan ikke skille innleggene mine. Noen ganger blir det mer rettet mot den ene eller andre målgruppen, og det får være greit. Jeg vil fokusere på et sunt indre og ytre, uansett hvilken målgruppe jeg prøver å treffe, så får dere heller bare droppe å lese dersom dere føler det ikke treffer dere. 

Hilsen en engasjert jente som gjerne vil nå ut til alle!




 

Bruk det du har

Dette har skjedd en god del ganger nå i det siste; jeg dropper treningsstudio til fordel for utendørs trening. 

Når man skal trene utendørs så kan man ikke være så kresen på treningsmetoder eller utstyr. Det jeg gjør er å dra ut, finne meg en bakke, sprinte opp bakken et gitt antall ganger, for å så rusle meg en rolig tur. Jeg tar ikke tiden opp bakken, jeg måler ikke avstanden, jeg gjør det enkelt. Jeg overtenker ikke, og jeg velger den bakken jeg selv ønsker den dagen. Jeg har både korte og lange bakker i nærheten. Noen ganger blir det lang bakke men færre drag, noen ganger kortere bakke men flere drag.

Det er så deilig å trene på denne måten. Jeg føler en frihet når jeg bare tar det jeg har i nærheten (som i dette eksempelet er en bakke) og bare gjør min egen greie.

I går tok jeg en ny variant. Jeg fant en lang og flat strekning, som hadde trapper på enden av strekningen. Da ble det plutselig sprintintervaller med trappeavslutning. Helt genialt spør du meg!

Når jeg kommer hjem fra slike økter bruker jeg å trene gjennom et eget program med kun magetrening. Det programmet har jeg lastet ned og det heter 6 pack promise. Det er helt genialt for meg som ofte "glemmer" å trene mage, og ofte ikke kommer på de virkelig gode øvelsene som finnes for magen. Dette trener jeg hjemme, på en yogamatte, midt i stuen.



 

Man trenger ikke fancy utstyr, eller abonnement på treningstudio for å holde seg i form. Man må bare være litt kreativ og villig til å gjøre en jobb.



 



 

Det er hva man gjør i det lange løp som betyr noe

Etter veldig mange måneder med treningsprogrammet Bootybuilding, gikk jeg over til noe annet. Grunnen til dette var helt enkelt at jeg ønsket meg litt variasjon. Som alle andre kan jeg gå lei selv det beste treningsprogrammet, og trenger variasjon for å bli motivert. Personlig stortrivdes jeg med Bootybuilding programmet og kan virkelig anbefale det til alle som ønsker et treningsprogram med fokus på rumpen. Men som sagt, jeg var klar for endring, og følte for å inkludere overkroppen litt mer. 

Så da gikk jeg over på StrongHer igjen. Dette har jeg trent noen rundt tidligere, og jeg husker jeg fikk veldig gode resultater av dette. Nå får jeg god variasjon mellom over og underkropp, noe jeg merker når det kommer til stølhet. Det er lenge siden jeg har vært støl i skuldre og rygg, men det er jeg nå.

SONY DSC
For tiden trener jeg fullkropp hver økt. Det liker jeg veldig godt. Utenom det prøver jeg å få inn noen økter med bakkeintervaller i uken, samt noen økter med magetrening. 

Av og til er jeg redd for å virke fanatisk når det kommer til trening. Men dette er noe jeg har gjort i mange år nå, og for meg er det like naturlig å gå på trening som det er å dusje, spise og sove. Det hender så klart at jeg ikke får mulighet, eller at jeg dropper trening til fordel for noe annet, og det er absolutt ingen krise. Andre ganger bare koser jeg meg på sofaen med smågodt og ofrer ikke trening en tanke. Men jeg trener alltid jevnt og trutt uten lange opphold, og jeg føler det er nøkkelen til fremgang. En dag her og en dag der er ikke så viktig, det er hva man gjør i det lange løp som teller.

Vi må velge våre kamper

Jeg leser mye rart nå for tiden, og et gjentagende tema er dette med kroppspress. Noen mener det å bekjempe kroppspress er noe man gjør ved å enten legge ut bilder av valker, eller å vise frem cellulittene sine, jeg mener at løsningen er å fokusere å helt andre ting enn kropp. Det er grunnen til at jeg kjenner at jeg synes det blir vanskelig å bidra i kampen mot kroppspress når jeg velger å ha en blogg og instagram som nettopp omhandler kropp, trening og kosthold. Jeg vil ikke gå denne kampen rett og slett. Jeg mener at kampen mot kroppspress ikke kan kjempes ved å vise mer kropp, skrive om kropp og fokusere på kropp. Jeg har også meddelt før at jeg føler mye av presset er skapt i eget hode, man velger selv hvordan man vil tenke. Det vil alltid finnes både mer veltrente og slanke/muskuløse/velproporsjonert mennesker der ute, og den dagen vi virkelig aksepterer det, den dagen er man kommet langt i kampen mot sitt eget kroppspress. 

Nå om dagen kan man finne alle type kropper i sosiale medier, og man leser hele tiden at man skal elske seg selv akkurat slik man er, og dette er jeg jo enig i. Men til tross for at man aldri har hatt mer fokus på at alle type kropper er like mye verd, så har man heller aldri ropt høyere om det grusomme kroppspresset. Klart det, jo mer kropp i media, jo mer kroppspress og fokus på kropp, uansett hvordan kroppen ser ut. 

Derfor føler jeg at jeg ikke kan bidra til at fokuset på kropp direkte skal bli mindre. Men det jeg virkelig ønsker å bidra til er å øke fokuset på treningsgleden. Jeg ønsker å vise at vekten er bare et tall. Jeg ønsker å vise at det er mulig å leve et normal liv etter å ha hatt en alvorlig spiseforstyrrelse. Jeg ønsker å vise at man kan se seg selv i speilet og like det man ser, selv om man har sine skavanker. Alt dette er vanskelig å skulle fronte uten å vise til kropp. Kropp er en stor del av livet vårt. 

Men om målet er å bekjempe kroppspress så mener jeg at man må droppe bilder og tekster som omhandler kropp. Men det er ikke den kampen jeg vil gå. Jeg vil heller gå kampen om å bevisstgjøre mennesker om at valgene man tar og tankene man tenker er så mye viktigere enn hvordan andres kropper ser ut. Man kan ikke bare peke utover, og skylde på andre for at man selv enten føler seg dritt eller kjenner på det velkjente kroppspresset. Jeg vil også, som nevnt over, prøve å gå foran som et godt eksempel på at en tidligere anorektiker kan bli frisk.

Off the hook og klar for trening.

For meg er trening gøy, spennende og givende. Jo, jeg trener for å ha en kropp jeg trives i, noe jeg mener alle burde gjøre. Jeg vil fronte noe som er sunt. Jeg vil at alle skal finne glede i trening, og oppdage at når man får kontinuitet i treningen så vil kroppen forme seg deretter. Jeg har lest at man får den kroppen man fortjener, og selv om jeg ikke er helt enig i dette (pga sykdommer, skader osv) så er det en del sannhet i dette. Man kan ikke sitte i sofaen og se på bilder av veltrente mennesker på sosiale medier, og samtidig dra opp "kroppspress kortet". For meg blir det for dumt. Her har man to alternativer. Enten akseptere at folk er ulike og være fornøyd med valget man har tatt om å bli sittende i sofaen, eller komme seg opp av sofaen, bli motivert av bildet man så, og deretter jobbe mot en bedre og mer veltrent versjon av seg selv, ikke som personen på bildet, men seg selv. Man må være realistisk også. Man kan aldri bli noen andre enn seg selv.

 

 

//Sponset produkt//
 

 

Hvordan se progresjon

Jeg skjønner at progresjon er det som gir mest motivasjon. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å trene, trene og trene, men aldri oppnå noe som helst. Det kan jo ta fra treningslysten til alle og enhver. Men så har det seg jo slik at veldig mange setter seg et mål om å gå ned X antall kilo, og dersom ikke det skjer i løpet av noen uker så er alt av motivasjon og treningglede borte, og de gir opp hele greien.

Men hey, hva med å måle progresjon på andre områder enn vekt. Hva med å finne frem målebåndet, ta formbilder, sjekke hva du løfter nå kontra i starten osv? Jeg kan garantere at dersom man er flink til å pushe seg på trening, så vil man på ett eller annet område merke små endringer i riktig retning. Det skjer ikke nødvendigvis alltid så mye på vekten, men dersom du legger merke til de små endringene som skjer så vil du kanskje klare å opprettholde motivasjonen til å fortsette mot målet ditt.

Personlig blir jeg kjempe motivert når jeg kjenner at froskehoppene blir lettere å gjennomføre, eller at det ikke er så tungt å trene pushups lengre. Altså, de små - men viktige tingene som beviser at progresjonen er tilstede.

Så, vær snill med deg selv. Gi deg ros og nok tid og tålmodighet til å se endringene som skjer. 

 



 

I ditt eget hode

Jeg tror hovedsaklig at kroppspresset er i vårt eget hode. Det vil ALLTID være menneske der ute som er både mer trent enn deg, har penere hår enn deg, tjener mer penger enn deg osv osv. Når man begynner å akseptere akkurat dette blir det mye enklere å jobbe med akkurat det du har mot akkurat det du ønsker. Presset oppstår når du selv begynner å tro at det forventes at du skal være noe annet enn det du er. Men hey,  jeg tror vi alle er glade for at det finnes et mangfold av både hårfarger, kroppsfasonger og yrker der ute. Det gjør at det er plass til oss alle.

Jeg tror at vi alle har et valg, vi kan velge å la oss presse eller ikke. Dette avhenger såklart av mange ulike faktorer,  blant annet alder. Klart det er enklere for meg som 27 år å være trygg på meg selv og den jeg er, kontra en på 14 år som er rimelig fersk i å være seg selv. Men likevel tror jeg at vi alle har et valg, og vi må bruke valget vi har og ikke legge skylden over på alt mulig annet. Men det krever at vi er skikkelig bevisst på det, for det er lett å bli påvirket nesten uten at man vet det.

Ja det finnes photoshop, det finnes silikonpupper og silikonrumper. Det finnes vippeextention og det finnes spraytan. So what?

Jeg er meg, du er deg! Og akkurat det er helt fantastisk bra.

Jeg tror hemmeligheten ligger i å forstå at akkurat du kan bare være du. Og jeg kan bare være meg.

Jeg ser jo alle de flotte og ulike jentene der ute, men uansett hvor mye jeg ser på de så er jeg trygg på hvem jeg selv er og hvordan jeg ønsker å se ut. De er seg selv, og jeg er meg.

Jeg ser på meg selv som lite påvirkelig og vil helst ikke bli fortalt hva jeg skal gjøre. Kanskje vi alle burde bestemme oss for å være litt mer sta og egen. Kanskje vi alle skal bry oss litt mer om hva vi selv liker uten å bry oss så mye om hva som er populært og ikke.

Poenget her er altså flere ting.

Det presset det skrives så mye om, altså kroppspresset, det mener jeg at skapes mer eller mindre av oss selv i vårt eget hode. Når du selv aksepterer deg selv så vil du bry seg mindre om hvordan andre ser ut,  og du vil finne en større indre ro. Når du slutter å sammenligne deg med andre så vil du kunne jobbe bedre med det du har mot det du ønsker å oppnå.

Det vil alltid finnes mote, modeller og trender. Dette gjelder alle områder,  fra kropp, klær, interiør osv. Men når du blir trygg på hvem du er, hva du mener og liker, da er det plutselig ikke så viktig hva som står i media.

Viktig budskap om vekt

Jeg har vært fraværende her på bloggen, beklager det. Men jeg har liksom hatt nok med livet, og har klart å holde instagram i gang, så da har jeg vært fornøyd med det i grunn.

Men nå kjenner jeg at jeg har en del ting på hjertet som rett og slett er for mye å skrive på instagram.

Mitt første budskap er allerede delt på instagram og Facebook,  men jeg tenkte å dele en lengre tekst om temaet her.

Jeg skal prate om vekt.

Det er trist at dette temaet er så populært å skrive om, fordi det ofte blir skrevet om i helt feil sammenheng. Overskriftene florerer, og produkter blir solgt med lovnader om vektnedgang. Som om tallet på vekten skulle ha så stor betydning.

Det tallet sier oss ingenting.

Det tallet sier hva summen av alt veier. Det sier ingenting om hvordan man ser ut.

Og som vi alle vet, vekten kan variere. Jeg er helt sikker på at vekten min kan variere 3kg fra en periode i syklusen til en annen. Og det er helt greit.
Det er ikke dermed sagt at jeg har lagt på meg 3 kilo med verken fett eller muskler, men jeg har nok en kropp som holder mye vann i visse deler av syklusen. Men det vises jo likevel på vekten. For igjen, vekten viser kun den totale summen. Da hadde det vært utrolig slitsomt dersom det tallet skulle avgjøre om dagen min ble fin eller ikke. Det er jo igrunn helt likegyldig for meg og mitt liv om vekten viser det ene eller det andre.

Og jeg har full forståelse for at folk ønsker å se resultater, det er jo det som gir oss motivasjon og pågangsmot til å fortsette. Men her vil jeg slå et slag for formbilder og målinger. Slike ting viser så uendelig mye mer enn vekt.

Jeg vet selv hvor urolig slitsom det er å være opphengt i tallet på vekten, been there, done that. Mitt råd er utvilsomt å kutte det ut. Hardt og brutalt. Men ved å kutte ut vekt så vil du bli kjent med kroppen på en ny måte, du vil se de endringene som skjer ved å feks ta bilder en gang i mnd. Henger du deg opp i tallet på vekten vil du mest sannsynlig gå glipp av de endringene som skjer rett foran øynene dine.

Bildet under er et godt eksempel.

Håper dette gir noen et håp om at ting kan skje selvom tallet på vekten ikke alltid viser endring. Som sagt, vekten viser ingenting annet enn en samlet total og sier ingenting om hvordan du ser ut.

Fin på håret

Jeg har alltid likt langt hår,  og etter mye farge og bleking er håret mitt blitt ganske slitt. Selvom håret mitt vokser fort så blir det aldri langt og fint, nettopp fordi det er så slitt at lengdene ikke blir fine.

Jeg har derfor alltid ønsket meg hairextention men har alltid vært litt i tvil på hva som er best av alle de ulike alternativene som er der ute på markedet. En annen ting som spiller en rolle er jo prisen.

Jeg ble veldig overrasket da jeg oppdaget Beautyextention, og jeg ble veldig glad når jeg så at det fantes en avdeling i Bergen også. Prisen skilte seg virkelig ut blant andre på markedet, og det fanget interessen min.

Etter et besøk hos Madeleine så hadde jeg plutselig langt og fint hår. Madeleine var kjempeflink til å finne riktig fargetone, noe jeg var veldig spent på siden jeg har litt ulike farger i håret. Jeg ble veldig positivt overrasket.

Så er du ute etter fint og langt hår til en rimelig penge så kan jeg virkelig anbefale Beautyextention.

Facebook-siden finner du her.


Behandlingen delvis sponset

Vaner

Vi lar oss alle styre av vaner. Det kan være gode vaner og dårlige vaner.

Det kan kreve utrolig mye å endre vaner, de sitter godt i oss.

Dagene våre er ofte avhengig av disse vanene for at hverdagen skal gå mest mulig smertefritt.

Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg klarer å trene så ofte. For meg er det er det bare en god vane.

Men vi har vel alle vaner som vi gjerne skulle vært foruten?

Jeg har en uvane,  en skikkelig irriterende en. Det er at jeg handler mat etter trening, og da er jeg aldri sulten og har ikke lyst på noe. Så jeg handler veldig lite mat. Når det har gått noen timer så får jeg matlyst og da skulle jeg ønske at jeg hadde mer mat i kjøleskapet. Men likevel skjer det samme neste dag, og jeg klarer ikke legge fra meg den uvanen.
Men jeg har bestemt meg for å endre dette for å ha nok mat i kjøleskapet til å kunne lage sunne måltider.
Så da må jeg gjøre en innsats faktisk. Jeg må endre måten jeg gjør dette på. Kanskje løsningen vil være å ta handlingen på et annet tidspunkt på dagen, eller lage en handleliste før jeg drar ut døren. Jeg satser på at jeg klarer å innarbeide meg en god vane når det kommer til handling, men i begynnelsen kreves det litt innsats og planlegging. Det er ofte lett å havne tilbake i dårlige rutiner og vaner dersom man ikke er bevisst på valgene man tar underveis.

Men vi er alle sjef over vårt eget liv. Det er kun vi selv som kan endre ting vi er missfornøyd med.

Når ting blir komplisert

Jeg vet ikke om dere fikk med dere tv programmet om spiseforstyrrelse som gikk på NRK her en dag?

Programleder Helene sjekket inn på RASP (Regional seksjon for spiseforstyrrelser), og jeg må innrømme at jeg fikk store flashbacks til min tid på Barne og Ungdomsposten på Haukeland.

Veldig mange tanker og minner kom tilbake, og mye av følelsene de beskrev der kunne jeg kjenne igjen. Jeg tenker ikke de tankene nå men jeg kunne forstå tankegangen siden jeg selv en gang har tenkt på den måten.

Det som gav meg mest minner var følelsen den ene beboeren fikk da han fikk spørsmål om å forskyve et måltid pga en avtale. Jeg så hvordan alt bare vrengte seg inni han, og tankene og følelsene løp løpsk.

Det der husker jeg at var et problem for meg i lang tid. Det med å måtte ende oppsatte planer, og da spesielt tilknyttet til mat. Man tullet ikke med mat og måltider, det gjorde man bare ikke. Det handler om kontroll,  kontrollbehov og forutsigbarhet.

Det var overraskende hvor godt jeg kjente igjen de følelsene den gutten utstrålte i akkurat den situasjonen. Det var som om at jeg forstod han, selvom jeg overhode ikke tenker slik nå.
Men det er klart jeg forstår, jeg har jo en gang hatt akkurat det samme destruktive tankemønsteret, men jeg er utrolig glad for at jeg kom meg unna.

Tidligere ble dagene planlagt og tilrettelagte etter måltidene mine. Nå ofrer jeg det ikke en tanke en gang.

Det er utrolig godt å vite at kampene man en gang kjempet var verd å kjempe. Jeg tenker at vi alle har løsningen i vårt eget hode, men vi trenger av og til hjelp til å finne den riktige løsningen når ting blir komplisert.

Man kan forme og skape akkurat det livet man selv ønsker, men noen ganger tar det litt tid å komme seg dit.

Spis maten din

Det er så viktig å spise maten sin! Jeg kan bare ikke få sagt det ofte nok.

Man kan ikke forvente store treningsresultater når man ikke spiser nok mat. Sånn er det bare. Man motarbeider seg selv dersom man spiser for lite og trener for tungt.  Kroppen er veldig smart!

Maten er ikke bare viktig for å bygge opp musklene etter trening, men det er også viktig for å ha nok energi til prestere godt på trening. Har du ikke nok energi til å prestere og ha gradvis progresjon på trening vil resultatene mest sannsynlig utebli.

Det blir en demotiverende sirkel.

Vi er vel alle avhengig av en viss fremgang for å opprettholde motivasjonen. Det er ikke gøy å gå på trening dersom du aldri opplever progresjon. Ofte er det enkelt å skylde på treningsprogrammet men veldig ofte er det kosthold og hvile som er problemet når fremgangen uteblir.

Så om du føler ting ikke går helt etter planen, og du føler at fremgangen uteblir - ta en titt på kostholdet ditt

Lite visste de

Jeg lå i den hundre år gamle sengen, i stuen, ved siden av peisen. Der var det godt og varmt. Det var stort sett der jeg lå, hver dag etter skoletid. Jeg orket ikke noe annet, fikk ikke lov til noe annet heller igrunn. Det var akkurat varmt nok for den tynne og avmagrede kroppen min, men alle de andre i huset syntes at det var uutholdelig varmt. Jeg husker ikke hva jeg gjorde mens jeg lå der. Jeg lå der bare. Jeg levde ikke, jeg bare eksisterte. Innimellom fikk jeg forflyttet meg bort til kjøkkenbordet og spilt kort sammen med familien, det gjorde meg glad og lykkelig. Da følte jeg meg normal. Jeg tror familien min fikk kortspill helt oppi halsen en periode, men de gjorde det for meg. De gjorde det for at jeg skulle smile og le, for at jeg skulle få føle meg normal. 

Jeg lå i den hundre år gamle sengen, i stuen, ved siden av peisen. Mamma skulle på butikken og spurte som alltid om jeg skulle ha noe. Mitt vanlige svar var nei, men denne gangen prøvde jeg meg på å få henne til å kjøpe en sukkerfri brus. Mamma var veldig i mot det å gi meg lettprodukter, hun var nok redd for at det skulle trigge spiseforstyrrelsen enda mer, og mest av alt ville hun jo at jeg skulle få i meg næring. Spiseforstyrrelsen i mitt hode ville at jeg ikke skulle drikke noe med kalorier i, og vann likte jeg ikke. Så denne dagen sa mamma ja til å kjøpe lettbrus. Mamma kjøpte Tab Extra til meg denne dagen, mest sannsynlig for å forhinde at jeg skulle dø av dehydrering. Det er så skummelt å tenke på hvordan jeg bare lekte med livet, som om det var et spill. Valgene jeg tok kunne fått katastrofale følger, men det tenkte jeg ikke over der og da, jeg var for syk til å tenke klart, men heldigvis hadde jeg mamma som tenkte for meg. Jeg vet ikke om mamma vet hvor mye den flasken med Tab Extra betydde for meg.

 

Jeg lå i den hundre år gamle sengen, i stuen, ved siden av peisen. Pappa skulle lage to brødskiver til meg. Jeg fulgte en nøye oppsatt kostholdsplan, og jeg fikk ikke lov til å lage maten min selv. Planen sa to brødskiver. Jeg ba pappa om å dele brødskivene i to, og hver av de fire delene skulle ha ulikt pålegg. Dette var nok en tullete og sprø idè jeg hadde fått for meg. Pappa lo. Men pappa lo med meg, ikke av meg. Vi lo sammen. Pappa sa han skulle ta hevn når tiden blir inne for at jeg skal lage mat til han når han blir gammel og grå. Jeg vet ikke om han vet hvor mye de tullete spøkene hans betydde for meg.

 

Jeg lå i den hundre år gamle sengen, i stuen, ved siden av peisen. Det var helg og jeg var hjemme på permisjon. Håret mitt hadde begynt å falle av, kroppen hadde ikke nok næring til å opprettholde et sunt og fint hår. Men min søster flettet alltid håret mitt. Hun brydde seg ikke om håret var tynt, hun visste bare at det betydde mye for meg å få håret ordnet. Hun flettet små fletter i det tynne håret mitt. Jeg følte meg fin. Jeg vet ikke om hun vet at det var høydepunktet mitt den dagen.

 

 

Bare gjør det.

Ja, noen ganger er det så enkelt. 

Den siste uken har jeg rett og slett bare gjort det, uten å tenke. Jeg har stått opp, fått på meg treningsklær og tuslet ned til trening, uten å egentlig tenke meg om. Jeg har jo alternativer. Jeg kan jo velge sofa og Dr.Phil fremfor trening, men jeg velger å heller kose meg med etter jeg har trent. 

Noen ganger er det så enkelt, og det som ofte hjelper er å ikke gi seg selv et alternativ. Det funker for meg på mange områder. Begynner jeg å tvile, vurdere frem og tilbake, diskutere med meg selv o.l, da er slaget nesten allerede tapt for min del. Det beste er å bare gjøre det, uten spørsmål eller diskusjon. 

En annen ting som hjelper er å gjøre noe man faktisk liker. Skal man trene noe man liker og synes er moro så er det ikke like tungt å komme seg på trening som om man skal gjøre noe man ikke kan fordra. Her gjelder det å velge treningsformer som gir deg noe positivt.

For meg er det skikkelig motiverende å trene noe som gir meg glede, mestringsfølelse og motivasjon. Jeg koser meg på trening, selv om jeg trener veldig tungt og blir helt totalt utkjørt, så gir det likevel en deilig følelse etterpå. Da er jeg glad for at jeg gjennomførte uten diskusjon og det er utrolig deilig å sette seg i sofaen og se på Dr.Phil etter god innsats på trening.

Så mitt budskap er; Ikke lag alternativer, ikke start diskusjoner med deg selv, ikke vurder og analyser - bare gjør det!

(Forutsett at man er frisk og rask uten skader og vondter naturligvis)





 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
Kristina sin vei - Fysisk og psykisk sunnhet

Kristina sin vei - Fysisk og psykisk sunnhet

28, Bergen

Elsker å trene, spise sunn mat og det å være sunn både psykisk og fysisk. For kontakt: kri.skarpenes@gmail.com

Hvite Tenner med Tannbleking



http://treningsshop.no/users/treningsshop_mystore_no/logo/Header08.15.146.jpg

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits