Må man velge mellom treningsglede og resultater?

På mitt forrige innlegg fikk jeg et spørsmål om hvordan man kan få gode resultater uten å måtte la det gå på bekostning av treningsgleden.

Jeg er jo en forkjemper av treningsglede, og jeg lar ingenting gå på bekostning av dette. Mister jeg gleden jeg får av å trene så kan jeg liksågodt begynne med noe annet, for da vil jeg ikke lenger være glad og lykkelig. Så ærlig må jeg være med meg selv, jeg nekter å bruke min fritid på noe som ikke gir meg glede og endorfiner.

Men, hvordan skal man få gode resultater?

Utenom det å være opptatt av treningsglede, er jeg også opptatt av å virkelig gjøre en innsats når jeg trener. Jeg går ikke på trening med innstillingen om at jeg bare skal fullføre på lettest mulig måte.
Nei jeg går på trening og er fult fokusert på å gjøre en bedre innsats enn forrige økt. Jeg gir meg ikke før jeg har fullført på best mulig måte.

Jeg har troen at det er slik man både opprettholder treningsgleden og får resultater på en og samme tid.

Treningsgleden min blir opprettholdt ved å pushe meg selv, og ved å føle at kroppen min kan gjennomføre de oppgavene jeg setter den til.
Og resultater kommer av også av å pushe meg. Jeg ønsker hele tiden å oppleve progresjon på enten den ene eller andre måten. Det kan være alt fra å løfte tyngre til å føle at løpedelen på Barrys Bootcamp kjennes lettere og lettere. Egentlig synes jeg det er lettere å få gode resultater når man har treningsgleden på plass, da gjør man jo noe man elsker. Jeg tror det hadde vært mye vanskeligere å få gode resultater av noe som overhode ikke gav meg noe glede eller lykkefølelse.

Et annet tips er å ikke stoppe. Ikke ha lange treningsfrie peridoer med mindre det er veldig nødvendig pga skader eller andre ting. Kontinuitet er et veldig viktig stikkord her!

Så da håper jeg dere har forstått at man ikke trenger å velge mellom treningsgleden og resultater. Man kan få begge!

Mitt viktigste verktøy

Personlig er jeg såklart interessert i både kropp, utseende og prestasjoner. Jeg er også opptatt av å beholde den O'hellige treningsgleden, dette er faktisk mitt overordnede mål. Treningsgleden min er det viktigste verktøyet jeg har for å fortsette med treningen min.

Treningsgleden min kan få meg til å både gå lange fjellturer, løpe intervaller og løfte tyngre enn sist jeg løftet. Treningsgleden min er det viktigste jeg har.

Treningsgleden min fikk seg en knekk når jeg måtte gjøre ting jeg overhodet ikke likte å gjøre. Da prater jeg ikke om å gjøre ting om føles ubehagelig slitsomt, men jeg pratet om ting som ikke overhode gav meg noe som helst. Jeg kan gjerne varierer treningen min, det gjør jeg jo. Men det må være innefor min sjanger. Jeg hadde blitt demotivert om jeg plutselig måtte trene mot et Marathon for å si det sånn. Det må være innenfor noe av det jeg trives med.

Noen ganger får treningsgleden min meg til å trene til jeg nesten spyr. Noen ganger får den meg til å trene flere ganger om dagen. Men noen ganger er det viktigere ting som står i fokus, og da vet jeg at treningsgleden min er der like mye neste dag, så da utsetter jeg treningen til fordel for noe annet som kanskje ikke alltid kan vente.

Det å bli glad og lykkelig av trening er helt fantastisk. Det gir meg mestringsfølelse og gjør at jeg har troen på at det jeg gjør er bra for meg. Det med trening er et felt jeg alltid vil interessere meg for, og det er er et sted der jeg kan fokusere kun på meg selv. Egentid på trening er gull verd.

Jeg prioriterer denne egentiden og treningsgleden veldig høyt, det er liksom blitt en del av meg.

What if..?

Overskriften er hentet fra en episode av Dr.Phil og episoden engasjerte meg veldig.

Episoden handlet om to tvillingsøstre som er narkomane. Hele familien er fortvilet, men livet til disse to jentene handler kun om en ting og det er narkotika.

Episoden gav meg flashback til min fortid som anorektiker. Da handlet hele livet mitt om å sulte meg mest mulig, og å unngå situasjoner som innebar mat. Selvom alle andre satt rundt og var kjempe bekymret for meg, så klarte jeg ikke å fokusere på noen andre enn meg selv.

Jeg vet at det er mange mennesker der ute som sliter, om det er spiseforstyrrelser eller andre psykiske lidelser er ikke så viktig i denne sammenheng. Men poenget er å gi alle et håp for fremtiden.

Hva om noen forteller at det er faktisk mulig, det er mulig om man vil det nok. Men man må ville det, man må ønske det og man må gjøre en stor innsats helt på egenhånd. Man sitter ikke i en stol og blir behandlet av en terapeut og så vips, så er man frisk. Nei, må gjerne gå til behandling, men likevel må man gjøre hovedoppgaven selv. Man må selv gjennom de tøffeste dagene, de harde tidene og de slitsomme episodene - helt selv.

Men hva om noen forteller at det er er håp i enden. Det er mulig å komme styrket ut av det, og livet venter på deg. Livet kan bli akkurat slik du ønsker, men vi må alle legge en innsats i det.

Vi har ingenting dersom vi ikke har håp. Og håpet er der så lenge vi lever. Aldri gi opp!

TimeOut på Rhodos

Det har vært så magisk å være på Rhodos.

Denne ferien kom på en trengende plass, og det var godt å pakke kofferten og dra bort en uke.

De første dagene ble det litt trening på kvelden men de siste dagene har vært fullpakket med opplevelser fra morgen til kveld, og det har vært en enkel vurdering å droppe trening for slike opplevelser.

Jeg klarer ikke å oppsummere denne turen sånn med ord, for den har vært alt fra forfriskende til spennende. Den har vært behagelig og vakker, og jeg har virkelig storkost meg.

Jeg og Hugo er dreamteam, det tørr jeg å påstå. Svært få problemer og veldig mye kos.

Jeg har mange reisetips å komme med fra Rhodos, så om noen er interessert så må dere si ifra.

Ellers så gleder jeg meg selvfølgelig til å komme hjem til rutiner og hverdag også men jeg hadde lett vært her noen dager til.

Livet er godt!

Ukens tips

Trenger du å komme i gang med treningen nå?
Høsten er en fin tid å komme i gang med en aktiv hverdag. Endelig er mye av rutinene og strukturen på plass igjen for veldig mange av oss, og da er det enklere å komme i gang igjen med aktiviteter.

Jeg har noen tips til å komme igang.

Først vil jeg anbefale dere å starte litt rolig. Det er lett å bli ivrig og kjøre i gang med alt for mye og hard trening, problemet er ofte at man mister gnisten veldig fort dersom man kjører seg i grøften med en gang. Så begynn rolig og forsiktig, og øk gradvis intensiteten.

En annen ting jeg kan anbefale er å prøve noe nytt. Personlig har jeg ila sommeren blitt veldig ivrig på både squash og Barry's Bootcamp. Dette er veldig ulikt alt annet jeg ellers pleier å gjøre, og nettopp derfor er det utrolig motiverende og gøy. Variasjon er ofte nøkkelen til suksess.

Et siste tips er å tørre å utfordre seg selv. Det å faktisk tørre å presse seg, legge på litt ekstra kilo på stangen eller skru tempoet på tredemøllen opp noen hakk, det er det som på sikt gir best resultater. Løfter man alltid det samme eller løper på samme fart og stigning så kan man heller ikke forvente fremgang. 

En hel halv evighet

Det er sånn det føles.

Det føles som jeg har kjent deg hele livet og fremdeles har jeg bare levd i overkant av ca 1/4 av livet mitt (du har levd litt lengre siden du er litt gammal), men alt i alt har vi en hel halv evighet igjen sammen. Og den har jeg store planer for. Ja, du vet jo at jeg er glad i å planlegge, så du må ikke tro at fremtiden ikke er detaljert planlagt. Men jeg gjør ikke noe uten ditt samtykke, såpass kjenner du meg, så slapp av. Egentlig så er det ikke noe jeg synes er koseligere enn å planlegge fremtiden vår sammen over et glass Pepsi Max og 30 biter sushi (til hver).

Du vet det, at egentlig har vi bare kjent hverandre i 1,5 år. Og selvom det høres ut som en klisjé så er det uten tvil de fineste, mest følelsemessig stabile og lykkeligste 18mnd i livet mitt. Jeg vet at du vil meg bare godt, og det samme vil jeg deg.

Livet består av både oppturer og nedturer, men sammen har vi tatt at alt på strak arm og vi kommuniserer bedre enn to venninner med munndiarė.

Det jeg vil frem til er at jeg vil gratulere deg med vel overstått 1,5 års markering Hugo. Tenk at vi begge har holdt ut så lenge, du med din plaging og jeg med mitt kontrollbehov. Du har hvertfall gjort meg mye mer leken, barnslig og voldelig (refererer til kampsport) og mitt konkurranseinstinkt er blitt kraftig oppgradert. Jeg har kanskje hjulpet deg litt med å skape struktur og rutiner i ditt kaos (planlegging vil vel kanskje aldri bli din sterke side).

Jeg elsker deg Hugo!
Det var egentlig bare det jeg ville si .

This weekend

Noen ganger er det deilig å bare koble ut og slappe av.

Denne helgen sjekket vi inn på Magic Hotel i Bergen. Skikkelig turister i egen by.

Utenom å bo på dette fine hoteller har vi brukt mange timer på Bergen Squashsenter. Herregud vi er virkelig blitt bitt av squashbasillen. Det funker kjempefint for ryggen min, og det gledes. Vi har virkelig svettet ut noen liter hver dag, og etterpå har vi fylt på med smågodt på hotellsengen.

Jeg må faktisk skryte av Hugo som knuste meg i dag. Jeg hater å tape og fremdeles, 5 timer etter kampen, gjør det vondt langt inn i vinnerskallen min.

Utenom det har vi også vært med min lillesøster og sett War Dogs på kino, anbefales virkelig.

Så, takk for en fantastisk fin helg Magic Hotel, dere reddet faktisk helgen.

Dersom dere vil se den useriøse opptredenen til Hugo når jeg skulle prøve å til et fint bilde av oss sammen så kan dere se den på Instagrammen min @kristinaskarpenes.

Behovet for kontraster

Så lenge jeg kan huske har jeg fått spørsmålet om jeg ikke har lyst til å bli Personlig Trener. Og svaret mitt har alltid vært klinkende klart;  Nei!

Ikke fordi jeg ikke tror at man kan kombinere jobb og hobby, men fordi den kombinasjonen aldri har vært min greie. Jeg kjenner utrolig mange Personlige Trenere som brenner for det de gjør, og som klarer å motivere og inspirere med sin kunnskap og lidenskap. Men det er ikke helt meg.

Jeg har utrolig stor respekt for de som velger å følge sin drøm og gå sin egen vei, uansett hvor den veien leder. Jeg har troen på at engasjement er veien til suksess. Det å hele tiden ønske å lære mer og utvikle seg selv er gull verd.

Personlig trenger jeg en større mengde kontaster i livet mitt.
Jeg har jobbet med mye forskjellig, og det riktige for meg er noe som er langt unna det jeg gjør på fritiden, samtidig som det jeg gjør på fritiden kan komme godt med i jobbsammenheng.

Jeg er glad i kontraster og det gjør at jeg ikke står fast i bare en enkelt ting, men har flere ting å spille på.

Jeg vil heller være litt god i litt forskjellige ting enn veldig god i en ting. Men det er meg, og vi er alle ulike mennekser med ulike tanker om livet. Vi må alle finne vår vei.

Gjør det du kan, med det du har.

Er det noe jeg har vært opptatt av i de siste årene så er det å ikke gro helt fast i en plan. Det er så lett å se seg blind på det man har planlagt, og deretter gå målrettet på den veien man har begynt å gå.

Det som er så dumt med å kjøre seg fast er at man mister veldig mange muligheter på veien. Dersom man ikke ser seg litt rundt så ser man heller ikke alt som skjer rundt en.

Noen ganger skjer det også uforberedte ting, som gjør at man må endre kurs. Det er da viktig å gjøre sitt beste, og samtidig bruke det man har for å gjøre så godt man kan. Jeg vet at det ofte er vanskelig å løsrive seg fra det man har planlagt, men av og til er det å endre kursen faktisk ganske positivt.

Det er så utrolig mye gøy å gjøre, vi har så mye muligheter og så lenge vi ikke begrenser oss selv så kan man få det virkelig moro.

Personlig har jeg blitt veldig glad i litt alternative treninger. Jeg stortrives med å spille squash feks. Det er så gøy! Bare synd jeg har så elendig dårlig konkurranseinstinkt, for jeg hater virkelig å tape.

Men herregud så moro det er å svette skikkelig og å bare fokusere på å vinne.

Vi har begynt å spille hos Bergen Squashsenter på Sandsli. Knallbra sted med mange baner og veldig dyktig personell.

Vi koser oss der!
(selvom jeg taper en god del)

Outside the comfort zone

Tenk på livet ditt - når var sist gang du gikk skikkelig utenfor komfortsonen din? Sånn skikkelig! Så mye at magen hadde lyst å vrenge seg og du mest av alt hadde lyst å avlyse alt og legge deg under dynen resten av dagen?

Det er egentlig ganske skjelden vi mennesker velger å presse oss såpass utenfor komfortsonen. Og det er jo ikke rart i det hele tatt, for det er jo skikkelig ubehagelig.

Jeg har hatt noen turer utenfor komfortsonen det siste halve året. Og det gøyeste er jo at det stort sett går over all forventning. Dét gir mestringsfølelse dét.

Man vokser utenfor komfortsonen, og man utvider sonen. Neste gang er det ikke halvparten så skummelt engang, da har man jo gjort det før.

Det finnes en hel del ting man kan gjøre utenfor komfortsonen. Det var jo utenfor komfortsonen å bade naken på Farris Bad feks, men de største utfordringene mine er mer på det personlige og private plan egentlig, som jeg velger å ikke dele her.

Men én liten tur utenfor komfortsonen var for noen uker siden hadde jeg en liten tur utenfor komfortsonen. Ikke er stor greie, ikke en sånn en der magen vrenger seg, men jeg gjorde noe jeg ikke har gjort før som var både skummelt og gøy.

Jeg var på photoshoot. Og det var gøy!

Jeg hadde hatt lyst lenge, men aldri gjort noe med det.

Det var veldig gøy, og jeg ble veldig fornøyd med bildene.

Jeg hadde heldigvis med med min lillesøster som hadde gjort dette før. Det var en trygghet.

Så dagens tips er å tråkke litt utenfor komfortsonen innimellom, man vokser på det!

Trives du?

Trivsel er en veldig avgjørende faktor for veldig mye i livet.

Det å trives med det man gjør er viktig for å finne glede og motivasjon.

Mangler man motivasjon når det kommer til trening kan løsningen være å endre det man gjør. Det kan være alt fra å prøve noe helt nytt, endre på treningsprogrammet eller sette seg nye mål.

Det er ikke alltid det skal så mye til, men det er viktig å trives med det man gjør. Det skal ikke være nødvendig å gjøre noe som gjør en umotivert og lei.

Ingenting er skrevet i stein. Det betyr at selvom man har gjort noe over lengre tid så betyr det ikke at det må være slik for alltid. Det er alltid lov å forandre på ting.

Det viktigste er at man trives!

Urolig

Plutselig ble jeg urolig.

Det føltes ut som kroppen klikket helt.

Humøret dalte og det kjentes ut som at jeg hatet alt og alle.

Jeg måtte ut. Ut i frisk luft.

Kroppen trengte bevegelse, kroppen og hodet prøvde å fortelle meg noe men jeg er ikke alltid like flink til å lytte.

Plutselig kjente jeg det jeg burde ha kjent for lenge siden. Den intense smerten i ryggen.

Det å gå med smerter i lengre tid gjør noe med deg. Det er som om kroppen prøver å overse det. Kroppen er flink til å håndtere smerten, for at det skal være mulig å leve tilsynelatende normalt.

Endelig har jeg begynt å legge merke til de små tingene som kan utløse mer smerte. Jeg vet hvordan jeg bør sitte og stå, jeg vet hvordan jeg bør ligge og hvordan jeg absolutt ikke bør trene.

Jeg vet også at jeg er en mester til å ikke kjenner etter. En verdensmester i å tro at ting bare ordner seg av deg selv og at det i bunn og grunn ikke er så farlig. Jeg har ofte trodd at jeg er supermenneske som ikke kjenner smerte, men sannheten er at jeg har ikke orket å kjenne på at kroppen min har jobbet på spreng for å takle det jeg påfører den og når jeg ikke tar hintet, så blir det tatt ut i andre måter som feks en stk veldig urolig kropp, gjerne med smerter på andre steder enn akkurat i ryggen.

Så, kjære kropp - la oss samarbeide!

Den siste tiden har jeg gått til behandling hos Charlotte som jobber som fysioterapeut hos iBedrehelse Bergen. Det har hjulpet meg mye!
Her har hun tapet med meg rosa kinesiotape.

Det er heldigvis bare en lukt av minner

Jeg kjenner det i magen. Det føles som et bølgehav av farger og følelser.  Bølger i storm.

Alle disse bølgene utløst av en lukt. En lukt jeg ikke kan beskrive. En lukt jeg ikke kan tidfeste eller kontrollere.

Lukten tar meg tilbake mange år. Lukten utløser bølgene i magen.

Jeg var bare 15 år når disse bølgene ble til. Det startet som små bølgeskvulp, men de bygget seg opp og ble til bølger i storm.

Bølger i storm er det jeg føler når enkelte lukter dukker opp.

I dag kjente jeg det igjen. Lukten som drar meg 12 år tilbake i tid.

Jeg kan ikke beskrive lukten, men idèt jeg lukter det så er det som om jeg sitter i sykesengen min igjen, på et kaldt og sterilt rom. Tanken på å overleve hjemsøker meg. Et ønske om å en gang leve et normalt liv er høyst nødvendig for å komme gjennom dagen.

Heldigvis er det bare en lukt av minner!

You don't always have to speak so loud

Noen overskrifter er bedre på engelsk. Eller, de er ikke bedre men de høres bedre ut.

Dette var en sånn gang. Å skrive at man ikke trenger å snakke så høyt gir meg dessverre flashback til alle de menneskene der ute (særlig eldre mennesker som i teorien skal høre dårlig) som har gitt meg klar beskjed om at jeg snakker for høyt. Og når jeg får kritikk for å snakke høyt så går jeg rett i forsvar og må fortelle om hele livshistorien min om at både min mor og min samboer er tunghørte, og at det egentlig bare er positivt at jeg prater høyt og t-y-d-e-l-i-g.

Men nå var det egentlig for å unngå denne historien at jeg valgte en engelsk overskrift.

Og innlegget skulle handle om det å ikke alltid måtte skrike høyt om meningene sine. Det er veldig mange der ute som må rope høylytt hver gang det skjer noe, de må mene noe uansett og det er viktig at alle får vite hva de mener.

Jeg tenker at når man alltid må være den som roper høyest og vifter med armer og bein, da ber man også litt om trøbbel innimellom. Jeg vet at vi har ytringsfrihet her i landet, men likevel er det ikke sånn at vi alle åpne munnen hele tiden.

Vi har jo alle meninger, og det er bra. Det som ikke er bra er når man ikke forstår at det ikke er alle kamper som er verd å kjempe, og at man kan ikke alltid vinne.

Personlig gidder jeg ikke skrike høyt dersom ikke temaet engasjerer meg veldig. Det betyr jo ikke at jeg ikke har tanker og meninger om de meste som foregår, men det er ikke verd å legge hodet på hoggestabben hver gang det skjer noe i verden.

Velg dine kamper med omhu, det er en setning jeg stadig minner meg selv på, både på privaten, jobbsammenheng og på sosiale medier.

Man trenger ikke alltid være den som roper høyest.

Naken på Farris Bad

Noen ganger er det gøy å oppleve noe nytt, gå litt utenfor komfortsonen og være litt smågal.

Jeg skal nå fortelle dere om en særs spesiell opplevelse som heldigvis endte i noe bra. Og konklusjonen etter opplevelsen her må være at det lønner seg alltid å si ifra når man ikke er helt fornøyd, og at noen folk er bare kokko i hodet.

Men her kommer historien.

Jeg og min kjære var en tur på Farris Bad i Larvik. For dere som ikke har vært der før; dra dit, men ikke på en onsdag dersom du har lyst å beholde badetøyet på i spa avdelingen.

Selve hotellet er jo helt nydelig. Helt fantastisk fint, rett ved sjøen.
Når man bor på dette hotellet er det fri adgang til spa avdelingen. Spa avdelingen inneholder mange ulike basseng, steambad, iskulp, utendørs boblebad og sauna.

Det vi ikke visste var at onsdag kveld fra 20-23 er det påbudt å gå naken. Jepp, dere leste riktig. Naken!
Badetøy er derfor ikke lov.

Siden denne spaavdelingen var grunnen til at vi dro på akkurat dette hotellet så vi kunne ikke la være, så vi gikk nakne vi også da.

Det var helt ok! Overraskende befriende å ikke ha bikini på, lyset var dempet og alt var liksom komfortabelt helt til det satte seg en mann (som også såklart var naken) oppi boblebadet der jeg og Hugo satt.

Denne mannen begynte å prate med oss, noe som er helt innafor altså. Men det var hvordan samtalen plutselig ble vinklet inn på veldig ubehagelige temaer som gjorde alt så ubehagelig. Det endte med at mannen tilbydde meg erotisk massasje, og fulgte etter oss rundt i bassenget.

Jeg er som oftest som de fleste andre bergensere, altså kjapp i replikken, men jeg ble helt satt ut og min kjære og jeg måtte forlate boblebadet for å ikke gjøre eller si noe vi kanskje hadde angret på.

"I slike situasjoner må man enten klikke, eller så må man forlate stedet"

Vi valgte det siste. Men vi måtte også si ifra i resepsjonen da det vise seg at dette var en mann som var der ofte og "stalket" folk på spaavdelingen.

Jeg vil gi Farris Bad en stor takk for å ta saken veldig alvorlig, og for at de ga oss et skikkelig plaster på såret.

Så, det ble kanskje første og siste gang vi gikk naken på offentlige steder.

Det er greit å ikke være best

Det har seg slik at veldig mange mennesker gjør alt de kan for å være best. Det er veldig mange som ville gjort og ofret hva som helst for å være best. I ordet best legger jeg litt varierende innhold. Det kan være alt fra å ha den mest veltrente kroppen, vinne fitnesskonkurranser, bli sjef, løfte mest eller løpe raskest. Dette er ganske konkrete og varierende mål, men målene der ute er like mange og ulike som vi mennesker er, det kommer bare an på hvem du spør.

Men her ønsker jeg å komme med en liten bemerkning.

Det er greit å ikke være best!

Faktisk er det slik at ikke alle kan bli den beste, det er bare plass til en på toppen av pallen. Ikke alle kan være sjef heller, noen må alltid jobbe på gulvet.
Ikke alle kan ha de fineste og mest symmetriske puppene, eller det lengste og mest glansfulle håret heller. Men det er helt ok!
Det vil alltid være noen som er rikere enn både deg og meg, og som løper fortere enn oss begge, men det vil ikke si at de personene er noe mer verd enn oss.

Det å ha et klart mål er kjempebra, det å jobbe hardt og målrettet er også helt supert. Men dersom jaget etter å å bli best gjør oss helt utslitt så er det kanskje ikke verd det. Livet skal (i mine øyne) ikke bestå av et evig jag etter å bli best. Vi kan alltid bli bedre, men ikke la målet sluke hele livet ditt.

Vi bør lære å like oss selv, selvom vi ikke nødvendigvis best. Det å være helt ok, helt middels, det er helt ok!

Vi har alle våre greier. Vi har sterke sider og svake sider. Sånn er vi mennesker skapt. Og det jeg sliter med kan det være akkurat du er god i, og omvendt. Det er jo det som gjør oss til akkurat den vi er.

Så, jeg vil oppfordre alle til å ikke la livet bestå av et eneste jag etter å bli best. Livet er så mye mer enn utseende og prestasjon.

Velfortjent timeout

Nå har det vært stille her lenge. Og som dere sikkert leste på mitt siste innlegg så har ryggen vært en utfordring i det siste. Men jeg er oppegående! Men det er kjedelig å ikke kunne gjøre akkurat som man ønsker, hele tiden.

Men sånn er livet og jeg gir ikke opp.

I dag fikk jeg meg en deilig timeout hos Zen Velvære.

Ayurvedisk kraniemassasje stod på planen i dag. Jeg forventet at det skulle være digg, men dette overgikk faktisk mine forventninger. Det var helt fantastisk!

Dette er en behandlingsform som går dypt. Terapeuten bruker varm sesamolje med eteriske oljer
og massasje på nakke, skuldre, hals, hode og ansikt.
Jeg hadde forventet bare hodebunn men så fikk jeg så mye mer enn det, helt fantastisk!

Når varm olje blir tilført og massert inn i hodebunnen, vil den bli absorbert av hårrøttene, og
dette vil igjen øke sirkulasjonen til hodet. Dette gir avspenning av muskler og nervefibre som igjen kan hjelpe mot migrene, hodepine, spenninger i nakke, hals og ansikt, høyt blodtrykk, søvnproblemer, psykisk ubalanse, hukommelse, øresus og stress.

Behandlingen vil i tillegg styrke hårrøttene og hodebunn, og den kan forebygge hårtap og for tidlig gråning. Massasjen øker mengden av frisk glukose og oksygen til hjernen og øker sirkulasjonen og produksjonen av spinalvæske
rundt i hjernen og i ryggraden. Det er jo midt i blinken for meg som sliter med skoliosen min.

Dette må bare prøves, det var så deilig at jeg sovnet.

Jeg følte meg avslappet resten av dagen jeg.

Zen Velvære har nå en kampanje gående ut denne måneden. Det er tilbud på kraniemassasje, og den koster nå 536,- (førpris 800,-)
Massasjen varer i hele 75min, og det skal absolutt godt gjøres å ikke sovne.

                       // Sponset behandling //

Tren for livet

Veldig mange spør "Hva er målet ditt med treningen?" Og flere ganger glemmer jeg faktisk det opprinnelige svaret her. Det svaret som overgår alle andre svar. Det svaret som betyr mer enn progresjonen i pullups eller ny rekord opp stoltzen. Svaret mitt sånn helt innerst inne er faktisk det å kunne fungere normalt.

De som har tatt en nærmere titt på min rygg har ofte spurt "Gjør det ikke vondt?" eller "Du har jo ikke muskelhøyre side!"

Jepp, det er sånn det er å ha skoliose. Ryggraden er formet som bokstaven S.
Det er vel ikke nødvendig å spørre om det ikke forårsaker en del trøbbel. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått låsninger i rygg, bak skulderbladene og opp i nakken. Det nyeste jeg hadde nå var betennelse i låret, mest sannsynlig av noen nerver som lå klemt å ryggen.

Men det er nå slik jeg er. Og jeg er ikke interessert i å operere. Og jeg prøver virkelig å ikke klage. Men av og til skulle jeg ønske at folk bare visste!

Jeg kan ikke ligge på siden feks når jeg ser på film på sofaen. Da kjennes det ut som en kniv som stikkes inn i siden. Jeg vet ikke hvorfor, men det er bare slik.

Jeg har alltid vondt, men jeg er herdet. Spør legen eller fysioterapeuten meg om jeg har vondt er alltid svaret ja, for det gjør vondt hele tiden. Men til vanlig unngår jeg å gjøre akkurat de bevegelsene som gjør vondt og noen perioder er såklart bedre enn andre.

Men dersom jeg ligger meg ned, lar smertene ta overhånd og blir sofaliggende lenge så stivner alt. For ja, jeg har såklart prøvd total hvile også, men det funker ikke. Musklene blir så stive at det gjør vondt å komme seg opp i stående da.

Så fysisk aktivitet har alltid vært tingen for meg. I kontrollert form. Markløft er noe jeg kan trene i gode perioder, men jeg kjenner når det ikke går. Knebøy vil aldri bli min øvelse, jeg har vanskeligheter for å ha vekt på skuldrene. Se for dere en S-formet ryggrad. Se for dere det ustabile presset den ryggraden får om jeg får tresifret tall på skuldrene.

Asfalt er ikke godt underlag eller for en litt skranten kropp.

Nei jeg foretrekker å lytte til kroppen. Gjøre det jeg kan gjøre, og unngå det jeg ikke bør gjøre.

Men jeg har stor tro på at fysisk aktivitet er positivt for meg. Legene har sagt at med min rygg må jeg aldri slutte å trene. Og det har jeg ikke tenkt å gjøre heller.

Men jeg er og må alltid være forsiktig.

Friheten til å velge

Jeg elsker friheten til å velge. Jeg elsker å faktisk kunne gjøre det jeg selv ønsker på så mange ulike områder.

Tidligere var jeg helt ekstremt redd for å vike fra en oppsatt plan. Alt utenfor planen var skummelt og dersom ikke en autoritær person (coach, PT osv) godkjente det, så ble det ingen avvik for å si det sånn.

Nå derimot, får jeg litt panikk dersom jeg skal følge en plan. Jeg får ikke meg selv til å like det. Men samtidig ser jeg hensikten og fordelen med å følge en plan og ha noe struktur på treningen, men det kan ikke forventes at jeg skal følge det slavisk, da freaker jeg ut.

Jeg er avhengig av å kunne velge litt selv. Jeg kjenner meg selv best og jeg vet selv hva som gjør meg glad og hva som gir med motivasjon. Jeg blir ikke motivert av å gjøre ting jeg ikke trives med. Jeg blir deppa og umotivert av å ikke kunne gjøre enkelte ting fordi det ikke står på planen min.

Ja faktisk å bryr jeg meg ikke om at det forsinker fremgangen min styrkemessig at jeg går på stoltzen og spiller squash X antall ganger i uken. Det er så verd det for min del!

Når jeg tenker tilbake på hvor mange ganger jeg sa nei til sosiale ting som fjellturer og volleyball fordi det ikke stod på treningsprogrammet mitt for mange år siden så blir jeg trist på mine egne vegne. Det er ikke noe annet enn trist.

Men jeg har lært. Jeg har lært at glede, motivasjon, latter og sosiale forhold kommer før hvilket som helst treningsprogram.

Det er derfor en fornøyelse å følge Silje Mariela sine treningsprogram. Hun har skjønt det! Hun har utviklet fantastiske treningsprogram som er tilpasset akkurat dette med å kunne velge en god del selv. Livet er ikke alltid slik at vi kan prioritere trening høyt på prioriteringslisten, og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Det er mye som er viktigere enn trening, selvom trening absolutt er viktig.

Im back

De siste ukene har jeg trent mange økter inspirert av treningsmanualen rumpetrening gjort enkelt. Den er enkel og oversiktlig, noe jeg liker veldig godt.

Men nå etter ferien savnet jeg skikkelig hard og tung styrketrening, slik jeg liker det. Så da fikk jeg en oppdatert versjon av Muscle Up som jeg skal teste ut. Øktene ser harde men overkommelig ut. 

I går fikk jeg testet meg på programmets første økt, og den var hard. Det var tøft å trene så mange tunge baseøvelser etter en periode med mye høyrep og isolasjonsøvelser. Men jeg har troen på at variasjon er tingen!



 

Ellers vil jeg tipse dere om en rabattkode hos Gymgrossisten.no

Bruker du koden KRISTINAS vil du få 100kr i rabatt dersom du handler for 500kr.

Personlig har jeg fått mange nye favoritter i klesskapet etter å ha handlet treningsklær fra Gymgrossisten. Blant annet denne kule treningsbhen og treningstightsen.

Jeg gleder meg til å oppdatere dere om hvordan Muscle Up fungerer for meg. Jeg gleder meg til å komme skikkelig i gang nå, og jeg tror jeg kommer til å være støl i flere uker.

 

 

Samarbeid med Gymgrossisten

 

For mye på hjertet

Hei alle sammen.

Nå er det nesten en mnd siden sist jeg la ut noe her på denne bloggen, og helt ærlig så har jeg ikke hatt noe dårlig samvittighet for det. Jeg begynte litt på et blogginnlegg da vi var på ferie, men jeg kom fort frem til at jeg egentlig ikke hadde noe fornuftig å komme med. Jeg har vurdert flere ganger om jeg egentlig har lyst å holde liv i denne bloggen men har hver eneste gang kommet frem til at jeg har for mye på hjertet innimellom til å bare slutte å blogge. Jeg føler selv at jeg har en fortid som kan hjelpe andre mennesker, og at jeg har sunne og fornuftige tanker om trening og kosthold. Jeg har også en del meninger og tanker om ting som står i media, og måten ting av og til blir gjort på. Jeg synes denne bloggen er et fristed der jeg kan publisere det jeg står for, uten å måtte unnskylde meg og mine meninger. Det som er deilig er jo at hver gang jeg deler mine meninger om noe så viser det seg at jeg absolutt ikke er den eneste som har disse meningene, noe som gjør det ekstra moro å blogge.

 

Så egentlig har jeg for mye på hjertet til å gi slipp på bloggen. Så får det heller bli slik at det går en stund mellom hver gang det kommer noe meningsfullt her på siden min. Det er iallefall min side, mine meninger og tanker. 

 

Så før jeg setter i gang med de mer meningsfulle innleggene som jeg har på hjertet så tenkte jeg å fortelle at jeg har vært så heldig å ha vært på ferie i Los Angeles i to uker, og at jeg storkoste meg der. Det ble mye trening, noe jeg er veldig glad for. Når man holder treningen vedlike på ferie blir det ikke såå tungt å komme tilbake i rutiner igjen når man kommer hjem. Takk og lov for at både min kjære og hans søster er spreke og aktive. Det ble både styrketrening og kardio i motbakke. 

Jeg legger ved noen bilder fra turen under her, rett og slett for å vise dere hvor fint og deilig vi har hatt det.



















Jeg er så takknemlig over mulighetene jeg har i livet mitt. Jeg er stolt av meg selv for at jeg jobber hardt for å oppnå det jeg oppnår. Jeg er veldig fornøyd med livet mitt.
 

Det alt handler om

Jeg har grublet og tenkt en del på alt dette kroppspresset som blir skrevet om. Jeg skjønner det er mye uenigheter der ute, og veldig mange har en mening om hva som bekjemper presset og hva som øker presset.

Jeg har som sagt tenkt på dette litt. Og kroppspress kan jo på mange måter sidestilles med press om andre ting. Det kan til og med være drikkepress. Vi opplever nok alle ett eller annet press ila livet. Presset blir ubehagelig dersom man føler man ikke er god nok om man ikke gir etter for presset. Presset om å føle at man hele tiden må prestere på et område, og at uansett hva man gjør så blir det ikke godt nok, det er slitsomt i lengden.

Men hva handler egentlig dette om? Er det virkelig et press fra "alle andre" eller er det er press vi skaper for oss selv. Her er det nok mange teorier og svar, men jeg har også en mening om dette.

Hva med å begynne med seg selv? Ikke peke utover, men innover.
Hva med å elske seg selv? Virkelig!
Er vi trygge nok på oss selv så vet  ikke at vår verdi er konstant,  uavhengig av prestasjoner, utdannelse, rikdom eller utseende.

Ja, det er kanskje lettere for en som er 26 år enn en som er 16 år, siden man lærer mye om seg selv og sin identitet etterhvert som man blir eldre. Men kanskje vi alle har et ansvar når det kommer til å lære unge mennesker hvordan å elske seg selv.

Jeg tror vi alle kan ha godt av å styrke hverandres verdier innvendig. Kanskje vi kan gi mer komplimenter basert på menneskers verdier og personlighet kontra bare utseende?

Kanskje vi alle kan prøve å bidra til at mennesker skal bli trygge på seg selv, stå opp for seg selv og sine meninger. Det er viktig at vi backer hverandre, og forteller hverandre at vi er gode nok som vi er.

Å være usikker på seg selv gjør det så mye lettere å kjenne på press. Er man ikke trygg i den man er som person så er det ikke lett å stå i mot dersom noen andre mener du ikke er god nok eller at du burde gjøre noe annet enn det du gjør.


Så, ikke la noen andre fortelle deg hva som er det riktige for deg.
Og noe som er viktig å tenke på er at vi kan ikke bli likt av alle, og man kan heller ikke like alle. Men det viktigste er at du liker deg selv.

Si det!

Har du noen i livet ditt som du setter pris på og er glad i?

Har du noen du vet du kan ringe uansett hva det skulle være, og som du vet at alltid vil være der for deg?

Har du noen som får deg til å smile?

Har du noen som sier de er glad i deg, uansett hvilken humør du er i eller hvordan du ser ut?

Har du noen du kan betro deg til?

Ikke vent med å si at du er glad i de. Ikke bare gå ut ifra at de vet at de betyr mye for deg. Si det! Vis det!

Unormalt fokus på det normale

Fokuset på kropp, fasade og hva som er normalt og ikke normalt har aldri vært større, samtidig som samtlige ønsker å bekjempe dette og fronte det motsatte.

Jeg blir sittende litt og klø meg i hodet, det må jeg innrømme.

Folk må få publisere og eksponere seg selv og sitt liv akkurat slik de selv vil, men det føles nesten som om at dersom jeg poster et bilde jeg selv synes ser bra ut, så er jeg dårlig forbilde og øker kroppspresset i samfunnet. Men om jeg legger ut et bilde med en valk og cellulitter, så er det tommel opp og full jubel.

Vel, det skjer ikke at jeg legger ut sistnevnte, rett og slett fordi det er ikke de sidene av meg selv jeg liker best og ønsker å fokusere på. Jeg synes ikke cellulitter er så veldig pent jeg altså, beklager å måtte si det. Ja, det er normalt, det vet jeg, men det er fremdeles ikke min favorittgreie på kroppen min altså. Men jeg stresser overhode ikke over at jeg har det og har akseptert det for lenge siden. Men noe bilde av de har jeg ikke behov for å legge ut.

Det føles nesten som om det er feil å si at man trener for at man ønsker å se bra ut, gud forby! Man skal jo trene for å være sunn og frisk.

Publiserer man er bilde av seg selv som gråter så er man et bedre forbilde enn om man smiler, for man må jo ikke glemme at livet består av både oppturer og nedturer. Det er jo viktig å vise alle andre at man kan gråte, sant?

Huset skal helst være rotete, slik at man ikke later som om at man har det strøkent hele tiden.

Og man må være forsiktig med å si at man er veldig forelsket i kjæresten sin, for sååå bra kan man da umulig ha det. Det er viktig å fortelle at man diskuterer også, slik at man er normal. Vel, mine private diskusjoner skal ikke publiseres på sosiale medier, sånn er det bare.

Er det virkelig slik at det er nødvendig at vi alle må legge ut like mye negative som positive ting for at andre skal skjønne at det er normalt å også ha det kjipt innimellom?

For å sette det på spissen; det er normalt å gå på do også, men trenger vi å legge det ut på sosiale medier for at andre folk skal vite at det er normalt?

Er vi ikke alle oppegående nok til å forstå at det er normalt og helt ok å velge det fineste bildet av oss selv når vi skal publisere noe? Vi må ikke velge det styggeste for å vise at vi kan være stygge på bilder også.

Det kan godt være at jeg tråkker i et vepsebol nå altså. Og jeg aksepterer at vi alle er forskjellige.

Men jeg er veldig interessert i å høre fra dere som leser dette. Er det nødvendig å legge ut alt mulig for å være et bra forbilde på sosiale medier?

Jepp, nok en gang valgte jeg det bildet jeg ble mest fornøyd med.

Suck it up princess

Noen ganger er det å ta seg sammen der eneste som funker. Det kan være en skikkelig peptalk til meg selv på en dårlig dag, eller en tanke jeg kan tiltenke noen andre.

Jeg kjenner jeg er så lei den diskusjonen om kroppspress. Men likevel lar jeg meg engasjere såpass at jeg må lese de fleste artikler om det på sosiale medier. Og gang på gang kommer jeg i diskusjon med meg selv.
Er det nå slik at kroppspress kan bekjempes?
Er det slik at å bekjempe kroppspress med mer kropp er det riktige?
Er det slik at jeg må revurdere alle bilder jeg selv legger ut i frykt for at jeg kanskje kan bidra til økt kroppspress?

Jeg vet alvorlig talt ikke. Og det setter meg i allefall i den posisjonen at jeg ikke kritiserer noen der ute for å forsøke å bekjempe kroppspresset, de skal alle ha for forsøket (noen mer troverdig enn andre, vel og merke). Men etter å ha lest litt rundt på nettet så kom jeg over en kommentar om at vi kanskje bør fokusere mer på å lære å takle press, istedenfor å prøve å bekjempe det. Press kommer i alle former og fasonger ila livet og vi har alle godt av å styrke troen på oss selv og det vi står for, heller det enn å stadig skulle kjenne oss presset til å endre oss.

Så her tror jeg mye sannhet ligger. Og jeg kan selv skrive under på at akkurat det funker veldig godt, det har i allefall det for meg. Jeg har alltid hatt et stort behov for å ikke velge det alle andre velger og har tatt mange valg som viker veldig fra det alle andre rundt meg har gjort. Det har vært viktig for meg å kunne stå opp for meg selv og ikke la meg presse til noe jeg ikke selv ønsker eller gjøre noe bare fordi noen andre gjør det og fordi det blir sett på som kult.

Selvsagt kan vi alle oppleve tøffere og mer sensitive perioder i livet der det er lett å føle seg presset til noe, men om man jobber mye med psyken  og måten å tenke på i forkant, gjør det oss bedre rustet til å bare tenke "suck it up princess!" og komme seg videre, uavhengig av hva alle andre måtte si, gjøre eller mene.

Motivasjonsboost

Noen ganger står vi alle litt fast. Eller, jeg kan jo bare prate for meg selv men jeg synes å høre andre slite med det også innimellom, så jeg går utfra at vi alle er litt like på det området. Vi blir kanskje stående fast, litt uten verken motivasjon eller inspirasjon til å komme oss videre. Man er kanskje drittlei treningsprogrammet sitt, eller man føler at man alltid står på stedet hvil når det kommer til progresjon. Noen perioder er bare tøffere enn andre, that's life.

For min del handler det mye om det å ikke gi opp. Man er på riktig vei selvom det i perioder stopper litt opp. Plutselig skjer det noe og man ser at de dagene man har stanget hodet i veggen ikke var så bortkastet likevel. Ting tar tid.

En annen ting er at jeg synes nye treningsklær, kosttilskudd eller andre ting som kan bruker i forbindelse med trening er noe som gir meg litt ekstra motivasjon. Det får meg liksom litt mer interessert i å trene, og vi liker vel alle å føle oss freshe og fine?

Feks slik som denne flasken. Den er sykt kul, og skiller seg ut blant alle de andre kjedelige drikkeflaskene på treningssenteret. Jeg synes den er rå, og perfekt size nå når det er sol og varme.

BCAA er også noe jeg er veldig glad i. Det gjør det lettere for meg å trene tidlig før frokost eller dersom det er lenge siden jeg har spist. Jeg bare hater å trene på full mage.

Freshe treningsklær er også høyt prioritert hos meg. De ne gymgrossisten-klærene mine er mine store favoritter for tiden. Elsker de, så freshe og gode å ha på.

Så selvom solen skinner ute og motivasjonen er lavere enn normalt så kommer jeg meg på trening, takket være litt materialistiske ting.

   

       Samarbeid med Gymgrossisten.no

Litt av alt

Det er så sykt deilig når livet inneholder litt av alt.

I mange år hadde livet mitt et ganske snevert innhold. Trening var alltid førsteprioritet, og fikk jeg ikke planene mine til å gå opp så ble hele dagen ødelagt. Andre ting som feks sosiale ting, jobb, nære og kjære - det kom alltid i andre rekke.

Det er så deilig å ikke ha det slik lengre. Friheten det gir er ubeskrivelig. Det å ikke måtte gå med en indre angst og uro for at treningene ikke skal gå som planlagt er fantastisk.

Jeg vet ikke hvordan jeg er kommet dit jeg er i dag. Men jeg måtte gå utallige runder med meg selv for å faktisk finne ut hvordan jeg ønsker å ha det i livet mitt. Jeg trener jo fremdeles en god del, men jeg gjør det når det passer inn i min hverdag, og passer det ikke inn alltid så er det også helt greit. Jeg vil mer enn gjerne ha plass til andre ting også i livet mitt,  og da må av og til trening vike siden jeg ikke har mer enn 24t i døgnet jeg heller. Jeg føler heller aldri at jeg må "ta igjen" en økt eller at jeg "skeier ut" med smågodt, jeg føler jeg lever livet og that's it. Jeg vil leve livet mitt uten stress og mas om trening og kosthold. Jeg vet hva som er sunt,  jeg vet det er bra å trene og begge disse tingene er en stor del av min hverdag og mitt liv, men det er ikke alt. Noe vil det alltid bli mer av enn andre ting, men det skal alltid være plass til alt.

Mitt liv skal være en sirkel av masse gode ting med masse gode mennesker.
Ikke en sirkel som bare er fylt av timer på treningsstudio.

Litt av alt faktisk!

Heidundrende beinøkt

I går var det tid for beintrening. Jeg trener mye bein for tiden, fordi jeg elsker det. Blir mye ulike og gøye øvelser, spennende supersett og kombinasjoner.

I går ble det:

Knebøy
Rygghev
Bootybuilding maskin
Sideliggende hofteabduksjon på benk
Lego extension
Lårcurl
Knebøy i kabel

Jeg har funnet et kjempegøy trisett som er utrolig effektivt.

Reverse hyper + sittende hofteabduksjon med strikk + PilėSquat = pump i rumpen.

Try it!

Nydelig hjemmelaget proteinbar

Blir du også litt sugen på litt sjokolade, uansett om det er midt i uken eller helg?

Skulle du ønske at det fantes en god oppskrift på å stille søtsuget uten å gå berserk i smågodthyllen?

Jeg har funnet oppskriften. Og den oppskriften er hjemmelaget proteinbar.

Den kan lages på mange ulike måter, og man kan tilsette hva man måtte ønske.

Her er min favoritt. Du trenger bare 4 ingredienser.

Fibersirup er hovedingrediensen,  nøtter og peanøttsmør er valgfritt, og proteinpulver er nødvendig.

Jeg bruker valgfri mengde fibersirup som jeg varmer i en kjele. Når det begynner å boble hiver jeg oppi peanøttsmør og peanøtter.

Deretter har jeg oppi proteinpulver, jeg har prøvd med mange ulike typer men Gourmet Pro er det beste jeg har brukt til dette formålet.

Viktig å ikke bruke for mye pulver. Barene blir veldig tørre om man har oppi for mye tørrvare.

Rør rundt til du får en god deig. Sleng det over på plastfolie og rull sammen som en bar. Hiv den inn i kjøleskapet en stund til den er blitt kald.

Da kan den nytes med god samvittighet.

Slapp av

Jeg har en følelse av at folk generelt stresser mye, med alt.
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg ikke stresser, for det gjør jeg, men på enkelte områder har jeg roet med betraktelig.

Én ting er å stresse med ting som kanskje trengs å stresses med. Det kan være ting som skulle vært gjort eller bør gjøres. Det kan være stress på jobb eller på privaten med barn og alt som hører med. Sånn stress er liksom litt godkjent.

Den type stress jeg var plaget med å flere år var stress rundt dette med trening og mat. Det var et evig kaos fordi jeg til enhver tid ønsket å ha en plan på trening og mat. Når noe uforutsett skjedde var det krise, nettopp fordi at min daværende plan gikk i vasken. Kanskje jeg ikke fikk trent, kanskje noen spurte om vi skulle spise lunsj på kafé..

Jeg brukte så uendelig mye tid på slike tanker, og jeg var ofte i ekstremt dårlig humør nettopp pga dette. Jeg stresset så utrolig mye innvendig at jeg ble helt utslitt. Dette vedvarte i utrolig mange år, selv lenge etter jeg ble frisk fra anoreksia. Men det var ikke sånn jeg ønsket å ha livet mitt. Det var utrolig slitsomt.

Så jeg måtte øve meg på å slappe av. Øve meg på å ikke ha en plan på alt. Og litt etter litt så ble det enklere og enklere å være fri fra planer. Livet ble fort mye bedre og lettere å håndtere.

Så, slapp av! Det går alltid bra tilslutt.

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juli 2016
Kristina sin vei - Fysisk og psykisk sunnhet

Kristina sin vei - Fysisk og psykisk sunnhet

27, Bergen

Elsker å trene, spise sunn mat og det å være sunn både psykisk og fysisk. For kontakt: kri.skarpenes@gmail.com

Hvite Tenner med Tannbleking



http://treningsshop.no/users/treningsshop_mystore_no/logo/Header08.15.146.jpg

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits