Å finne seg selv etter spiseforstyrrelse

Jeg er veldig inspirert og giret etter ROS skole (Rådgivning om Spiseforstyrrelser).

Jeg ønsker å jobbe frivillig i denne organisasjonen. Jeg kjenner jeg er oppriktig engasjert og jeg får fort opp gamle minner og tanker rundt temaet.

I dag har jeg kjent på følelsen av hvor viktig det er å finne ut hvem man er, spesielt etter en periode i livet hvor man har slitt med en spiseforstyrrelse.

En spiseforstyrrelse opptar gjerne opp mot 90% av tankene i løpet av en dag til en som er spiseforstyrret. Det betyr at det ikke er rom for mye annet som feks skole, venner, familie, jobb og hobbyer. Dette blir fort veldig ensidig og slitsomt i lengden. En som er spiseforstyrret planlegger som oftes dagene sine ut fra mat og trening. Det er ikke rom for å være spontan, da det plutselig kan gå ut over de planene en selv hadde laget, og kanskje vil det også dukke opp ubehagelige matsituasjoner en helst ville unngå.

 

Når man går over lengre tid med et såpass innsnevret liv, så gjør det noe med deg. Jeg kan huske at jeg til slutt følte at jeg ikke var noe annet enn en spiseforstyrrelse. Jeg var ikke lengre Kristina. Jeg husket ikke lengre hva jeg likte å gjøre, om jeg egentlig likte sjokolade og hvordan min egen latter hørtes ut.

Et glimrende eksempel var jo når jeg søkte på videregående skole etter ungdomsskolen. Jeg søkte på det som den gang het hotell og næring, for jeg ville jo bli konditor. Vel og merke skulle jeg bake til alle andre, for jeg selv nektet jo å spise det meste. Det endte med at læreren min og mine foreldre måtte søke om at jeg fikk søke på nytt, fordi jeg var utilregnelig i søkingsøyeblikket. Det morsomme her er jo at den egentlige Kristina liker jo ikke å stå på kjøkkenet. Jeg liker ikke å lage mat eller å bake, men i den perioden fikk min spiseforstyrrelse meg til å tro at jeg likte det, og det er ofte en del av det å ha diagnosen anoreksia. Det er jo fremdeles slik at mormor tror at jeg liker å bake og spør meg alltid om jeg kan bake til familiebesøk siden jeg er så dyktig på å bake (det er jo bare hyggelig det, og jeg gjør det gjerne for mormor), men heldigvis har jeg selv funnet den ekte Kristina, og hun liker faktisk ikke å stå på kjøkkenet, men hun tar gjerne et kakestykke om noen byr.


 

Så når man da blir erklært frisk, og skal stå på egne bein, så er det ikke alltid så lett. Jeg så det ikke selv der og da, men jeg ser det tydelig nå. Jeg visste ikke lengre hvem jeg var. Jeg trodde feks at jeg elsket skinke på brødskiven, og at jeg hatet majones. Jeg visste ikke hvilken idrett jeg likte, og jeg var usikker på om jeg likte å løpe eller om løping bare var blitt en del av sykdommen. 

Jeg måtte finne ut hvem jeg var. Var jeg hun morsomme klovnen som jeg var i begynnelsen av ungdomsskolen, eller var jeg hun reserverte og deprimerte som jeg var når jeg var syk. Plutselig skulle jeg velge vei ut i voksenlivet, og jeg visste virkelig ikke hva som passet meg og mitt liv, for jeg kjente jo ikke meg selv. Jeg hadde ikke peiling på hva mine styrker og svakheter var, for spiseforstyrrelsen hadde vært både min styrke og svakhet så utrolig lenge at jeg visste ikke at det bodde noe mer i meg.

Mine tanker og føleslser hadde så lenge vært preget av spisefortyrrelsen min at jeg hadde ikke tatt hensyn til hva kropp og hode prøvde å fortelle meg. Følelsene mine har nok alltid prøvd å fortelle meg hva jeg syntes om ulike ting og hvordan jeg reagerte, men jeg har ikke ville lytte. Alt måtte gradvis bygges opp på nytt. Det tok tid. Fremdeles nå, snart 12år etter jeg var syk, kan jeg oppdage at jeg liker til som jeg alltid har trodd at jeg ikke likte, fordi det var neimat for meg da jeg var syk. Og enda kan jeg oppdage at jeg tror jeg er på en måte, men det viser seg at jeg faktisk er på en helt annen måte. 

Det er i det siste at jeg har oppdaget at jeg liker å være litt spontan. Jeg kan gi fra meg kontrollen helt og holdent, og faktisk være helt fri. Jeg har alltid beskrevet meg som "spontan dersom jeg får planlagt det godt" men jeg har alltid hatt et ønske om å være spontan. Kanskje jeg fremdeles utvikler meg som menneske og stadig utfordrer meg selv til å bli bedre på ulike områder - det tror jeg at jeg gjør, men ganske ubevisst.

Jeg har også måtte finne ut om trening er noe som henger igjen etter sykdommen, eller om jeg faktisk elsker å trene. Før jeg ble syk var jeg jo veldig aktiv, så for min del har det alltid vært naturlig å være i bevegelse. Jeg har funnet ut at trening det gir meg utrolig mye. Det gir meg glede, mestringsfølelse, energi og gode opplevelser. Det er ofte mye sosialt i det å trene, og jeg storkoser meg hver gang jeg er på trening. Men det viktige her er at jeg trener ganske likt - uavhengig av hva jeg har spist. Det jeg mener er at jeg drar ikke på ekstra straffetrening om jeg har spist snop, og jeg drar ikke på trening om jeg er utslitt og sovet dårlig flere netter på rad. Trening for min del skal bare være tilknyttet noe positivt, det er ikke noe jeg , men noe jeg kan og har veldig lyst til

Heldigvis kan man få mye god hjelp utenfra. Da snakker jeg både om venner og familie, men også ulike behandlingsmetoder for å få satt ting i perspektiv og å kunne hjelpe seg selv. Selv skulle jeg ønske kanskje noen hjalp meg i den fasen der jeg skulle finne tilbake til hvem jeg var. Jeg gikk ikke til noe psykolog lengre i den tiden, og når man står midt oppi det så er det vanskelig å se at man trenger litt veiledning og gode råd. Men i ettertid er det noe jeg vet at de fleste som er på vei ut eller kommet helt ut av en spiseforstyrrelse vil trenge litt hjelp til. 

Det er ingen enkel kamp det å skulle bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Men det er fult mulig, og heldigvis finnes det gode støtteapparat, og mennesker som vil hjelpe andre i vanskelige situasjoner. 

Det er mange ulike spiseforstyrrelser, og langt fra alle har en spesifik diagnose. Det når tanker om mat, trening og kropp overtar store deler av tid og tanker så har man det ikke lengre særlig godt i hverdagen. Da trenger man av og til å få luftet tankene sine litt til noen som forstår. Det kan være en mor eller venninne, eller kanskje helsesøster på skolen. Det man også kan gjøre er å kontakte ROS. Det er et lavterkskelstilbud der du kan prate på tlf, chatte eller komme for individuelle samtaler. Det er godt å prate med noen som forstår, og jeg vet at ROS er full av dyktige, erfarne og omsorgsfulle personer som når som helst står klar for å hjelpe de som trenger hjelp.

Her finner du ROS sine nettsider.



Jeg ønsker å oppnå flere ting ved å skrive om dette her på bloggen min. Siden jeg selv har vært syk så ønsker jeg jo såklart å gi håp til andre syke, eller pårørende der ute. Jeg vil vise at man faktisk kan bli frisk, og at man aldri skal gi opp. Jeg vil også skrive om det for å kunne sette litt ord på det, og gjøre det lettere forståelig for de som aldri har opplevd det selv. Jeg skriver det også litt for min del, for å prøve å få en bedre forståelse av min egen fortid og hvorfor jeg er akkurat den personen jeg er i dag. Jeg føler det jeg føler, gjør det jeg gjør og er den jeg er, nettopp fordi jeg har opplevd det jeg har opplevd - på godt og vondt. 



 

Én kommentar

Utrolig interessant å lese om dine tanker , erfaringer og din reise. Takk for at du deler :*

Skriv en ny kommentar

hits