Tiden går fort, men sakte.

Det føles rart. De første ukene som gravid føltes evig lange, og jeg følte det var skummelt og at jeg plutselig hadde ansvar for et voksende foster i magen i tillegg til meg selv (det er jo sant, og det har jeg jo enda). Jeg følte det var mye å sette seg inn i, og i tillegg var formen veldig dårlig. Der var rett og slett skummelt, og jeg følte tiden gikk uendelig sakte.

Nå når jeg er på beina igjen føles ting litt annerledes. Jeg føler meg mye mer avslappet, selv om noen dager er litt stressende og overveldende når det kommer til tanker, forventninger, bekymringer osv. Men jeg føler jeg har grei kontroll over situasjonen.

Tiden går fort, men samtidig sakte.

I morgen er det faktisk tid for ordinær ultralyd. Det betyr jo at jeg er kommet et godt stykke ut i svangerskapet. Det har skjedd fort, men sakte.

Jeg håper resten av tiden går i et behagelig tempo, uansett hvilke utfordringer som dukker opp på veien. Jeg føler meg forberedt, og takknemlig.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits