Mye endringer på en gang

Selv om jeg gleder meg masse til alt som skal skje, til å treffe den lille og til å starte en familie, så er det stunder og dager der jeg skulle ønske jeg kunne ha kroppen og hodet mitt for meg selv. Det er ikke fordi jeg ikke er takknemlig eller fordi jeg ikke vil være gravid, for jeg ville ikke byttet det ut med noe i verden. Det handler bare om at det er stor overgang fra å være ikke-gravid til å være halvveis i graviditeten snart. Og jeg vet jo at de kommende månedene ikke akkurat blir enklere og mindre utfordrende.

Det er bare det at noen dager skulle jeg ønske at jeg var slik jeg var før. Både i hodet og kropp. Ting forandrer seg og det er ikke alltid like enkelt å henge med på forandringene, men jeg nekter å ha dårlig samvittighet for at det til tider irriterer meg med alle disse forandringene. Selv om jeg kan fremdeles være aktiv så la jeg noen dager irritere meg over at det likevel ikke er som før. Jeg er egentlig ganske var på endringer, så dette så jeg komme. Og det er helt ok.

Jeg skriver dette fordi jeg vet jeg ikke er aleine. Jeg vet at dette ikke er noe kun jeg kjenner på av og til. Jeg vil skrive det fordi at jeg mener det er lov å kjenne på ulike ting gjennom svangerskapet. Alt fra glede, redsel, kjærlighet, frykt, oppstemt, nedstemt, tårer, smil osv. Alt er lov, og det betyr ikke at man er utakknemlig eller ikke vil ha baby. Det betyr bare at det er mange endringer som skjer på en gang, og at i tillegg til at livet endres ganske dramatisk så er det utrolig mange hormonelle endringer som skjer i kroppen, som ofte setter i gang både den ene og den andre følelsen.

Så det jeg vil si er at jeg er verdens lykkeligste som skal bli mamma, men noen ganger skremmer alle endringene meg- og det er helt ok.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits